Samme dag som nordmennene ble beskutt ved Khardalabroen, laget israelske offiserer en hemmelig rapport, som forklarte hvorfor israelerne gikk over grensen til Libanon natten mellom den 14. og 15. mars.
I rapporten heter det at det var PLO-angrepet på bussen mellom Tel Aviv og Haifa den 11. mars, som fikk begeret til å flyte over.  Det ble bestemt at en opprenskningsaksjon nå måtte til i syd-Libanon, hvor større PLO-styrker holdt til.  Men det ble samtidig bestemt at man ikke skulle angripe havnebyen Tyr i Libanon, da det blant PLO-folkene i denne byen også var mange sivile.  Israelerne sa i rapporten at de ville spare så mange sivile liv som mulig.

Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.

Videre i rapporten het det at hovedformålet med aksjonen i Libanon var å sikre Israels nordre grense. Tett inn til grensen lå PLO i sine baser, og derfra gikk de inn i Israel for å drepe og sabotere, som det het i rapporten. Israel skulle gå inn i dette området, men landet var likevel ikke interessert i å holde på det på ubestemt tid. De ville imidlertid oppholde seg i syd-Libanon til grenseområdene kunne betegnes som rolige og trygge, slik de var før PLO kom inn i området.

Rapporten sa at FN-resolusjon nr. 345 om å sende FNstyrker inn i området, kunne være begynnelsen på å få stabilisert og trygget forholdene der. Det viktigste, sa rapporten, var å gjenopprette sikkerheten for menneskene i Libanon og Israel, og samtidig få en slutt på PLO-truselen. Men i rapporten het det også at Litani-aksjonen kunne vise seg å få uheldige følger for Israel overfor Libanon og andre arabiske land. Målet var imidlertid å ødelegge PLO i Syd Libanon, hvor geriljasoldatene var utstyrt med våpen fra øst-Europa og arabiske land.
Israelerne tok med Litani-aksjonen også sikte på å ødelegge den militære oppbyggingen av PLO nær den israelske grense og sørge for at området mellom Litani-elven og grensen ble holdt fritt for geriljasoldater.
Under aksjonen i syd-Libanon i mars ble mange PLOsoldater drept, het det i rapporten, og mange sivile flyktet nordover. Men, sa rapportskriveren, livet ville nok komme i normale former igjen og folk ville vende tilbake til sine landsbyer. Den israelske hær hjalp sivilbefolkningen med mat, klær og medisiner under aksjonen, og Israel satset på å bygge opp tilværelsen. for befolkningen og skape et bedre forhold mellom Libanon og Israel.

De fleste israelske soldater oppførte seg ordentlig under aksjonen, het det i rapporten, men det skjedde også en del negative tilfeller, som skadet forholdet til de sivile. Soldater som hadde behandlet sivilbefolkningen dårlig ville bli strengt straffet, sa rapporten, og det ble foretatt en lang rekke undersøkelser for å klarlegge påståtte tilfeller av overgrep mot befolkningen.

Videre het det at Israel ville hjelpe befolkningen til selv å forsvare seg, og lederen for den kristne del av befolkningen skulle samle folket. Senere skulle man så bli i stand til å bygge opp en ny libanesisk hær. Men dette alene var ikke nok til å stoppe PLO, sa rapporten.
I rapporten ble det også skrevet at libaneserne hadde beskyldt andre arabiske land for det som hadde skjedd i landet de siste årene. "Vi har ingen mulighet til å rettferdiggjøre oss selv overfor verden for hva som har skjedd i Libanon de siste årene", sa en av lederne for de kristne falangister, Pierre Gemayel.

PLO hadde også påført landet mange vanskeligheter, blant annet ved at så mange mennesker fra syd er flyktet nordover i landet under borgerkrigen. Rapporten hevdet for øvrig at FN ikke kunne ]øse landets grunnproblemer så lenge PLO oppholdt seg i Libanon. Resolusjonen i FN om å sende FN-styrker til landet kom altfor raskt, mente israelerne, blant annet som følge av sterkt påtrykk fra USA. Dette ville bare delvis løse problemene, sa rapporten, og nevnte videre at det viktigste måtte være å få de bevæpnede geriljastyrkene ut av landet. Israel vet at Libanon selv ikke kan løse problemene, og at de trenger hjelp. Heller ikke de kristne styrkene i landet var sterke nok i syd-Libanon. De er for få og for dårlig militært sett.

Rapporten sa at Israel trengte en partner for å finne en løsning på syd-Libanon-problemet, og at en slik partner kan være Syria, som i juli 1976 tok kontroll over store deler av landet. Bare syrerne kunne kontrollere PLO og få gjenopprettet orden i Libanon. Riktignok var Syria radikal og ensidig i Midt-østen-problematikken, men Syria ønsket ikke å komme i konflikt med Israel på noen som helst måte, hevdet rapportskriveren.
På slutten av denne rapporten het det at USA var mer interessert i fred mellom Israel og Egypt enn fred i Libanon.

En ting som kompliserte FN's oppgave i syd-Libanon, var at Israel fortsatte å forsyne de kristne libanesere langs grensen med våpen. Israelerne håpet tydeligvis at en buffersone i den kristne delen av syd-Libanon kunne stoppe palestinerne i å rykke over grensen. Og mens de kristne i syd ble stadig sterkere som følge av den israelske hjelpen, ble palestinerne stadig mer bitre. - Hva har alle disse fremmede nasjoner her å gjøre? spurte palestinerne. De gjør jo bare det skitne arbeidet for Israel.

Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.