Tom Eirik Ruud, sønn av Kjell Edgar Ruud som omkom i den velkjente ulykken i 1979 hvor et helikopter fra den norske helikoptervingen i Naqoura styrtet. Her forteller han om sin reise til Libanon i mai 2003, hvor han med egne øyne skulle se hvor hans Far tjenestegjorde, og hvor han skulle fly den samme ruten som tragisk nok skulle bli hans fars siste. En gripende beretning om de som betaler den høyeste prisen for fred.
Av Tom Eirik Ruud
Pårørende
Norskt FN-personell i aksjon
|
Lørdag 3. februar 1979 er en vanlig dag ved den norske helikoptervingen, NORAIR, i Libanon. Lege Egil Kjeldaas, sykepleier Jostein Berg, flyger Per Frode Eriksen og maskinist Kjell Edgar Ruud, min far, har denne helgen beredskapsvakt. Klokken 15.45, norsk tid, får de melding om at det har vært skyting i Fiji-bats ansvarsområde og en FN-soldat er hardt såret. Mannskapet gjør seg klar, starter maskinen og tar av østover i retning Qana. Etter ti minutter i luften, og under taktisk flyging, treffer maskinen et høyspenn, og går i bakken fra 100 meters høyde. Helikopteret smadres og alle fire omkommer momentant. Fire familier sitter denne lørdagen hjemme i Norge og vet lite om dramaet som utspiller seg i Libanon, og at livene deres skal bli forandret for alltid.
Denne lørdagen er jeg en uke fra å fylle åtte år. Livet er bekymringsløst og lekent. Lite vet jeg denne lørdagen at jeg skal vokse opp uten å bli kjent med min far.
Jeg vokste opp i min egen Libanon og FN-verden. Hver gang det var markeringer av FN-dagen på skolen tenkte jeg på faren min, hver gang Libanon ble nevnt på TV, noe som skjedde relativt ofte på 80-tallet, tenkte jeg på faren min, de gangene en norsk FN-soldat ble skadd eller drept tenkte jeg på faren min. Han var med meg hele tiden, samtidig som jeg egentlig ikke kjente ham. I tillegg var det ingen i familien som snakket om ulykken, og det som hadde skjedd. Dette er bakgrunnen for at jeg i voksen alder har fått et sterkt ønske om å finne ut mest mulig om min fars siste måneder, og tjenesten i Libanon.
De siste årene har jeg derfor, endelig, fått lest ulykkesrapporten med alle tillegg, og jeg har tatt kontakt med personer som tjenestegjorde ved helikoptervingen i 1978/1979. Det eneste som manglet var å reise nedover for å se omgivelsene som min far tjenestegjorde under. Se Naqoura og området hvor NORAIR og NOR MED COY var stasjonert, og selvfølgelig se ulykkesstedet. Ulykkestedet fikk jeg til og med se fra luften da jeg fikk være med ITALAIR, og fly helikopter over stedet.
Selvfølgelig er mye forandret på 25 år, og når jeg ser tilbake på turen i dag skulle jeg ønske jeg hadde tatt den for mange år siden. Allikevel svarte turen til alle forventninger jeg hadde. I tillegg var turistattraksjonene med romerske ruiner i Baalbeck og Jeita-grottene fantastiske. Reisefølget som besto av UNIFIL-veteraner var perfekt for en tur som denne. Veteranene kjente området godt, og de kunne fortelle om egne opplevelser og episoder i UNIFIL-området. Samtidig hadde gjengen et fantastisk godt humør, og det var godt å le så mye på en tur som var så alvorlig for min del. Jeg følte også tilstedeværelsen deres i mine tunge stunder i Ebel es Saqi og Naqoura, og at dette var folk som forsto hva jeg var ute på.
Takk til dere alle!
Det er to dager som utmerker seg under besøket i Libanon, 17. mai i Ebel es saqi, og besøket i Naqoura med helikoptertur over ulykkesstedet.
Undertegnede foran minnesteinen
i Ebel es Saqi |
17. mai i Ebel es Saqi skulle bli en fantastisk dag. Vi sto opp tidlig, da vi skulle være på plass i Saqi klokken 10.00. Der skulle det være en minnehøytidelighet ved det flotte minnesmerket over de 21 norske FN-soldatene som har mistet livet i UNIFIL-tjeneste. Jeg visste ikke helt hva som ventet meg denne dagen, bortsett fra at det å feire 17. mai i utlandet ga en spesiell følelse. Jeg visste heller ikke helt hvor vi skulle, og hadde ingen kjennemerker siden jeg aldri hadde vært der før. Jeg kjente spenningen i kroppen når vi kjørte gjennom CP`ene inn i Sør-Libanon. Jeg var endelig i det samme området min far fløy i 25 år tidligere.
Når vi nærmet oss Saqi hørte jeg noen snakke om at det ikke var folk i gatene, og da vi kom opp til Norway Square så skjønte vi hvorfor. Det sto et menneskehav og ventet på oss, og gjensynet var hjertelig . Selv om jeg har lest om det spesielle forholdet mellom norske FN-soldater og folket i Saqi, kan det ikke sammenlignes med å se mennesker som ikke har sett hverandre på over 20 år kaste seg i armene på hverandre. Jeg må innrømme at jeg frem til denne hendelsen på turen var mest opptatt av mine egne mål for reisen, og forsto da veldig godt hvor spesiell denne turen også var for de andre!
Vi samlet oss rundt minnesmerket og for første gang på turen kjente jeg følelsene ta overhånd. Det ble lagt ned kranser, og Norsk-Libanesisk venneforening la ned en rød rose for hver omkommet. Deretter var det min tur å gå frem for å legge ned en rose til minne om min far. Kroppen strittet imot, og det var vanskelig å få bena til å bevege meg fremover. Jeg skalv og tårene rant, men faktisk var det deilig å kjenne på disse følelsene etter så mange år.
Minneplaketten med navnene
til noen av de omkomne |
Etter dette var det samling i samfunnshuset i Saqi. Representanter fra FN-veteranenes landsforbund hadde tipset myndighetene om at det kom pårørende til omkomne FN-soldater, og Liv-Berit Eriksen, mor til flyver Peer-Frode Eriksen, og jeg fikk en plakett fra offisielle myndigheter i Saqi til minne om våre kjære. Noe vi begge satte stor pris på.
Da det offisielle programmet var over og folk beveget seg til hotellet i Saqi for å spise lunsj, benyttet jeg muligheten til å få noen minutter alene ved minnesmerket. Det var godt å få sitte en stund i fred på Norway Square med tankene og følelsene mine. Jeg satt og stirret på navneplaten med min fars navn, så ut i luftrommet han fløy så mange ganger, solen stå høyt på himmelen, det var varmt, lett bris og sjelden har jeg følt meg nærmere han enn akkurat da!
Etter sterke opplevelser i Saqi på lørdagen var jeg sliten og følte meg litt nede. Følelsene var blandet, og jeg var usikker på hvordan jeg ville reagere når jeg kom til Naqoura. Jeg ville jo ta vare på inntrykkene som ventet meg, og ikke la følelsene berøve meg opplevelsen. Det var jo akkurat dette jeg hadde ventet på i så mange år. Heldigvis slappet jeg godt av på søndag, hvor vi var en liten gruppe som tuslet rundt i Beirut og koste oss. Det var godt å få tømt hodet etter opplevelsene i Saqi. Det er forunderlig hva sol, varme, godt selskap og noen restauranter med godt drikke og utsikt over det østlige middelhavet kan gjøre med humøret.
Jeg var derfor i fin form når jeg møtte opp tidlig mandag morgen for å kjøre sørover til Naqoura, hovedmålet for reisen min. Denne dagen visste jeg at jeg skulle fly helikopter over det samme dalføret hvor min far, og tre andre, mistet livet. Jeg skulle se det samme landskapet som de så de siste sekundene av deres liv.
Svein Viland som hentet meg på hotellet, og som for øvrig ordnet det formelle med helikopterturen, tok meg først med til Tyr, som ligger mellom Beirut og Naqoura, og et minnesmerke over alle de som har mistet livet i UNIFIL-tjeneste. Det ga en følelse av ærbødighet å stå foran et minnesmerke med over 200 navn fra all verdens nasjoner, og hvor 21 var norske.
Helikopterbasen i Naqoura
|
Vi kjørte videre sørover og passerte nedlagte CP`er rett nord for Naqoura. Viland fortalte om området, men jeg fikk ikke med meg så mye av det han sa. Tankene var helt andre steder. Etter en stund kjørte vi langs en UN-merket mur, som så ut som en festning. Dette var basen i Naqoura. Det første jeg la merke til inne på området var brakkene som de norske styrkene bodde i for 25 år siden. De prefabrikerte boligbrakene står der enda, og oppmerksomheten min rettes mot betongfortauene som ligger mellom dem. Dette har jeg sett på bilder for lenge siden da jeg var liten gutt, hvordan det norske personellet jobber for å få dette på plass. Dette er de samme omgivelsene min far bodde i de siste månedene av sitt liv, og følelsene er selvfølgelig sterke. Men det skal bli bedre, eller verre, alt etter som en ser det. Viland tok meg med nedover mot heliporten, og det første som møtte meg var et varselskilt om lavtflygende helikoptere. Jeg går sakte nedover bakken, og mer og mer av heliporten åpenbarer seg. Jeg ser fire UH-1N HUEY, ”storebroren” til UH-1B Iroqouis som NORAIR opererte i 1978/1979. Det er mye som er forandret fra bilder jeg har sett, allikevel er det enkelte ting det er mulig å kjenne igjen. Den første hangaren som ble satt opp står der enda, og landingsplassen rett nedenfor denne med plass til 4 helikoptre i et kvadrat ser ut til å være det samme.
Jeg blir tatt godt imot av personell fra den italienske helikoptervingen, ITALAIR, som har operert i UNIFIL-området siden 1979 da den norske helivingen ble trukket ut. Jeg får hilse på pilotene, og etter en kort sikkerhetsbriefing får jeg beskjed om å vente noen minutter, da de skal starte opp helikopteret. Det er spennende å se på at de gjør maskinen klar, flygerne kjører sjekklister og maskinisten står utenfor og assisterer. Det er et crew på 3, to flygere og en maskinist. Turbinene på maskinen starter, og rotoren begynner å rotere. Lyden er kraftig og flappende, samme lyden faren min hørte ulykkesdagen da de gjorde seg klare til å ta av. Det ga en spesiell følelse, og jeg ble grepet av et øyeblikks angst for at jeg skal ut å fly den samme turen som var min fars siste. Jeg får klarsignal til å gå inn i helikopteret, og får plass på siden slik at jeg har god utsikt. Dørene lukkes og turtallet øker, helikopteret skjelver forsiktig og løfter seg fra bakken og jeg kjenner at jeg er bemerkelsesverdig rolig. I etterkant tror jeg det kom av at jeg var så fokusert på å være tilstede at de sterke følelsene ble fortrengt. I tillegg er jo det å fly helikopter spennende og spesielt i seg selv, og ikke noe jeg har gjort særlig ofte. Planen var å fly langs grensa til Israel, helt øst til Beecka-dalen, for deretter å fly inn til ulykkesstedet etterpå. Vi når cruisehøyden, og jeg sitter med strålende utsikt til nord-Israel og israelske bosetninger tett opp til grensen. Etter en stund ser jeg det blir aktivitet foran hos flygerne og jeg får beskjed om at vi må snu da det er avfyrt antiluftsskyts mot Israelske F-16 som har krenket libanesisk luftrom. Et øyeblikks redsel slår inn da dette ikke er spesielt morsomt å få beskjed om når man ligger på 1000 meters høyde i det samme området. Der og da tenker jeg at hele turen er en fiasko, og prøver å fortelle meg selv at jeg tross alt har fått vært i det samme luftrommet som min far.
UH-1N, maskinen jeg fløy med
|
Jeg har ikke tenkt tanken en gang før en følelse basert på bilder fra ulykkesrapporten forteller meg ”her er det”. I samme øyeblikk snur flygeren seg og peker ned mot bakken. Vi er over ulykkestedet, og jeg sitter i et helikopter og ser det samme dalføret som min far så sekunder før de fløy inn i høyspenten og havarerte. Jeg kjenner igjen grusveien som slynger seg nordover, først på vestre side av dalen, for deretter å krysse dalen og følge østsiden, høydedraget på vestsiden av dalføret der høyspenten delte seg, og østsiden av dalføret der høyspenten var festet. Jeg kjenner den omtrentlige posisjonen hvor helikopteret gikk ned, men dette er vanskelig å anslå fra luften. Vi sirkler over ulykkestedet en god stund, og det er uten tvil et av de mest intense øyeblikk jeg har opplevd i hele mitt liv. Samtidig er det en fantastisk følelse å få lov til å oppleve dette. På vei hjemover speider jeg utover og ser en landingsplass ved en gammel UNIFIL-post og jeg tenker at faren min sikkert har landet der flere ganger. Piloten flyr utover vannet nord for Naqoura og følger kysten sørover. Mens jeg sitter og ser utover Middelhavet og tenker at på tross av de tøffe oppdragene helikoptervingen hadde inne i mellom med å hente skadde og sårede må han ha elsket denne tjenesten. Få lov til hjelpe andre mennesker i en vanskelig situasjon, og samtidig få fly flere timer hver eneste dag må ha gitt en god følelse. Turen har i det minste gitt meg troen på at han gjorde det han ønsket mest av alt i denne verden de siste månedene av sitt liv.
Vevang og Larsen foran minnesmerket ved sykehuset i Naqoura.
|
Etter at vi lander i Naqoura får jeg møte sjefen for den italienske helikoptervingen, og vi har en hyggelig prat. Han viste stor medfølelse, og sa han tenkte på ulykken inne i mellom. Bakgrunnen for dette var at ITALAIR også mistet en maskin i Libanon hvor hele mannskapet omkom i 1997.
Nå hadde flere av turdeltagerne kommet ned til Naqoura for å se på stedet, og stedet de selv hadde tjenestegjort. Vi gikk samlet bort til området hvor NOR MED COY lå, og så på sykehuset. Utenfor sykehuset står det offisielle minnesmerket som ble avduket i 1979 av daværende forsvarsminister Thorvald Stoltenberg. Det var flott å få lov til å plante et norsk flagg til minne om min far og de tre andre som mistet livet.
Det har tatt tid å få sortert tankene etter denne turen, og jeg har i ettertid tenkt om jeg fikk det jeg ville ut av turen. Det som er helt sikkert er at det gir en god følelse å tenke på at jeg som sønn til en som har mistet livet i tjeneste, og vi som er pårørende, ikke er alene med minner og sorg. Mange av dere som har tjenestegjort i UNIFIL og folket Ebel es Saqi sørger for at minnet om de 21 som har mistet livet i UNIFIL-tjeneste blir bevart. Når man vokser opp slik jeg har gjort er det lett å tro at man er alene med sorg og savn. Denne turen har vist meg at det ikke er tilfelle.
Tom Eirik Ruud