Svensk TV sendte for noen år siden det britiske Tv-dramaet «Warriors». Det belyste på en glimrende måte en del av de dilemmaer en står overfor under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner, som soldat eller sivil. Veit vi nok om dette?

Av Ola Vaagan Slåtten
Illustrasjonsfoto fra Forsvarets Mediesenter

I fredens tjeneste

Den norske bataljonen i Libanon blei historie for få år siden. 30 000 norske kvinner og menn hadde gjennom 20 år gjort en innsats for freden i området. 21 av dem kom aldri hjem i live.

Jeg minnes da vi dro inn i Libanon om kvelden, eskortert av kolleger som hadde kommet til Israel for å møte oss. På veg inn i det krigsherjede landet hørte vi skuddsalver fra automatvåpen. I den varme, mørke, vårkvelden, var det unektelig en litt spesiell opplevelse.

Fot Arne Flaaten

Skyting på kontrollposten

I løpet av min første vakt på vegpost, CP, skulle det komme til å skje noe. På grunn av forskjellige oppfatninger av en spesiell instruks - de dimmeklare veteranene var ikke innstilte på å fire - blei det ikke enighet om sjekkinga av bilen til en lokal størrelse i det Israel-kontrollerte sikkerhetspolitiet GSS. Dermed begynte han og hans høgre hånd å skyte rundt seg.

De skjøt ikke for å treffe, men likevel måtte situasjonen avklares. ”Gorillaen” la forresten tilsynelatende an mot noen som fotograferte, men sjefen ristet på hodet. Det blei en første erfaring i "krisehåndtering", der jeg som "sikrer" måtte tilkalle de enheter og de offiserer som skulle varsles når slike ting skjedde.

Nye episoder

Også på min første eskorte skulle det komme til å skje noe. Jeg betjente mitraljøsa på det pansrede personellkjøretøyet som skulle eskortere en gruppe FN-kjøretøyer til grensa. En sivil bil skar inn i kolonnen og stilte seg på tvers foran ett av våre kjøretøyer. Sjåføren hoppet ut og rettet våpenet sitt mot personene i FN-kjøretøyet. Dermed måtte vi snu vårt kjøretøy, og jeg måtte sikte på den bevæpnede mannen for å signalisere at han ikke burde foreta seg noe.

En liten parentes: Da dette var min første tur i luka med mitraljøsa, fikk jeg ikke frigjort tårnet, slik at jeg ville ha bommet på mannen med 20 cm eller så, om jeg mot formodning hadde måttet skyte..

Granatnedslag

En dag smalt det litt kraftig ute. Selv om israelerne til stadighet skjøt med tunge våpen bare noen steinkast unna, reagerte vi litt på dette smellet, og gikk ut for å se.

En granat hadde slått ned like ved leiren. På garasjen vår hadde det landet sand på taket. Vi måtte søke dekning for en stund, selv om det nok var den israelske posisjonen i området som var målet for ildgivningen.

Fot Torbjørn Kjosvold

Episode på vegpost

Ved en anledning fikk vi beskjed om at en bil var på veg mot vår vegpost. Den hadde ikke latt seg stoppe da den kjørte inn i vårt område, og nå var den på veg ut.

Jeg forsatte jobben til jeg såg den varslede bilen i det fjerne. Da sperret jeg utgående kjørebane, og stilte meg selv i den andre. Han kom så fort at jeg uansett ikke hadde rukket å sperre begge, med den framgangsmåten jeg hadde valgt.

Sjåføren ser hvordan situasjonen er, og vrenger i siste liten bilen over på min side av den lange og kraftige midtrabatten. Jeg må kaste meg til side for ikke å bli påkjørt. Noen varselskudd forteller ham hva jeg mente om dette, uten at det hadde noen særlig hensikt.

Seinere får vi vite at han hadde kjørt på vakten i den forrige sjekkposten, men at det gikk bra med vedkommende. Samme kveld blei sjåføren anholdt da han kom inn igjen i vårt område gjennom en annen CP. Han var påvirket av rusmidler.

Såret offiser

I blant rykket vi ut med den pansrede utrykningsstyrken jeg var en del av. Ved en slik anledning kom vi fram til en situasjon der en norsk offiser lå på bakken, mens en av partene i området holdt på med en operasjon i nærheten. Vi avventet ordre, men det blei ikke snakk om å sette hardt mot hardt.

Først etterpå skjønte jeg at offiseren på bakken hadde blitt skutt i beinet, da han ikke ville etterkomme ordre fra de nevnte soldater og offiserer, for øvrig også de ledet av nevnte GSS.