Det kommende landsmøtet i NVIO er et av de viktigste landsmøtene i forbundets historie når det gjelder framtidige veivalg. Norges største veteranforbund må ta ut den nye kompassretningen og legge grunnlaget for videre arbeid.

For å få dette til kreves det en bedre forståelse av hvilke saker som skal være kjernesaker i det videre arbeidet, og man trenger etter mitt syn en langtidsplan med visjoner som er framtidsrettet og som vil klare å engasjere eksisterende og nye medlemmer. Om man ikke klarer å ta dette valget her, så frykter jeg at man bli tvunget ut i en situasjon de neste årene som vil redusere NVIO til å bli et sosialt møtested uten reell påvirkningskraft.

Grunnen til at veivalg er så viktig nå, er den nye handlingsplanen til Forsvaret og det arbeidet som nå pågår med iverksettelsen av fremtidig veteransatsning. Det er nå arbeidet til NVIO må være grundig og målrettet og jeg tror det vil bli små muligheter til å påvirke dette arbeidet når det er ferdig utformet i utgangen av neste år.

Det at nå Forsvaret i økende grad tar over veteranarbeidet selv, er det bekymringsfullt at NVIOs ledelse ennå ikke har klart å tilpasse sin handlingsplan og sine visjoner for å sikre sin posisjon og ikke minst, sikre flere inntektsmuligheter enn de årlige overføringer fra Forsvaret. Man har ikke fått med seg at Forsvaret nå ansetter egne personer som skal ivareta skadde veteraner og pårørende. Dette er kjerneområdene til NVIOs økonomiske overføringer. Her bør det være tydelig for forbundsstyret at NVIOs hovedinntekt står i fare for å forsvinne.

Bare i Bergen blir det nå opprettet 3-4 stillinger på marinebasen Haakonsvern for å ivareta slikt veteranarbeid. Spørsmålet man da må stille seg er: kommer Forsvaret til å overføre de samme summene til forbundets kameratstøttearbeid i fremtiden?

Og da må man tvinge seg selv og landsmøtet til å stille seg følgende spørsmål: Vil NVIO overleve om deler, eller hele den økonomiske støtten forbundet får i dag fra Forsvaret blir borte? Svaret er et etter mitt syn et klart NEI. Om man foretar en enkel utviklingsmatrise så vil man kanskje enda tydeligere se at NVIO må ha større fokus på hva valg man tar på dette landsmøte.

”Dette er helt uakseptabelt og helt vanvittig at ikke soldater er forsikret
av forsvaret/den norske stat når de deltar for eks i Afghanistan.
En slik forsikring må selvfølgelig dekke skader fra et krigsområde.
Jeg vil personlig ta dette opp med forsvaret i løpet av kommende uke”

- blir faren at NVIO fremstår som en lite opplyst organisasjon. Som kjent er det ikke Forsvarets ansvar hvilke forsikringer man velger å ta gjennom de forbund man er medlem i.

Det har nesten blitt en hovedregel at forbundets ledelse ikke deltar i mediedebatter og ikke er nevnt i veteransaker i pressen. Når man velger å ikke stille opp i debatter og lignende så overlater man til andre organisasjoner å sette dagsorden i veterandebatten.

Jeg treffer ofte veteraner som sier de ikke har hørt om NVIO eller kjenner til at vi har lokalforeninger rundt om i hele landet. Dette er noe man må ta alvorlig, og det er viktig å ta en vurdering på hvordan man markedsfører forbundet for potensielle medlemmer.

Et annet viktig spørsmål jeg ofte får er: Hvorfor skal jeg være medlem i
NVIO?

Valgkomiteen i NVIO har ikke tatt hensyn til de dårlige resultatene og man må stille seg litt undrende til at slike ting som dette ikke er blitt vektlagt større alvor i en tid der man ser en negativ utvikling og et potensial i at NVIO om noen år ikke vil tåle konkurransen om pengeoverføringer til sine kjerneaktiviteter.

Valgkomiteen har også på en meget udemokratisk måte strøket andre innsendte kandidater fra valglisten enn de som allerede sitter i styret, dette må få konsekvenser på landsmøtet og lederen for valgkomiteen bør etter mitt syn redegjøre for hvordan de har arbeidet og med hvilke føringer de har fått av presidenten.

Etter ledersamlingen i 2011 ble jeg spurt av flere lokalforeninger om jeg kunne tenke meg å stille som kandidat som ny president etter Odd Helge Olsen som ikke ville ta gjenvalg. Jeg sa etter en nøye vurdering ja og ble innstilt av NVIO Voss. Valgkomiteen valgte imidlertid å stryke mitt navn fra listen uten å begrunne dette ovenfor verken meg eller lokalforeningen på Voss.

Siden flere av lokalforeningene hadde stilt seg bak meg som ny president finner jeg det rart at man uten begrunnelse kan slette en kandidat fra listen. Også andre foreslåtte styremedlemmer er strøket fra listen og man sitter tilbake med en situasjon at det er i realiteten valgkomiteen som setter president og styre i NVIO, ikke landsmøte. Og det er en praksis man ikke kan være bekjent med i en demokratisk organisasjon.

Jeg lagde en avtale med president Odd Helge Olsen om at jeg skulle trekke meg som kandidat i klagenemnda og arbeide for at Olsen fikk denne plassen. Til gjengjeld skulle han stille seg bak mitt kandidatur som president i den kommende perioden og markedsføre meg ovenfor lokalforeningene.

Jeg mente dette ville være en god løsning da jeg synes at representanten i klagenemnda som sitter der for alle veteraner ikke skal samtidig være leder for en av organisasjonene, siden man da lett kan beskyldes for å markedsføre sin egen agenda i sakene.

Jeg tar det til etterretning at Olsen etter at jeg hadde overholdt min del av avtalen gikk tilbake på denne og relanserte at han stilte til gjenvalg og dermed brøt den avtalen vi hadde og som førte til at han ble valgt inn i klagenemnda. Det at det fram mot landsmøte gis et inntrykk av at valgkomiteen er under innflytelse og styring av den sittende presidenten og styre er meget uheldig.

Jeg står fortsatt som kandidat til presidentvervet etter innstilling fra lokalforeningen på Voss, men registrerer at jeg ikke får delta verken i prosessen opp mot landsmøtet eller på selve valgdagen. Dette kan bare oppfattes som en klar sabotasje av mitt kandidatur fra Olsen sin side.

Det må her nevnes at det ikke finnes instruks for valgkomiteens arbeid, noe som kan sette demokratiske prosesser i fare.

Valgkomiteen skal finne fram til de rette kandidatene ut ifra visse kriterier, og etter mitt syn må man stille kandidatene de riktige spørsmålene:

1. Har du tid til å sitte i styret? Den neste to års perioden vil kreve av man bruker mye tid og har anledning til å reise ut å informere og få innspill fra de lokalforeningene man har geografisk ansvar for.
2. Har man den rette kunnskapen? NVIO har et budsjett på mange millioner kroner som skal forvaltes riktig, og man har et arbeidsgiveransvar for flere ansatte.
3. Har man evner til å omsette vedtak i handling? Det å vedta en sak er lett men å treffe de rette tiltak for å oppnå sine mål krever at man har erfaring og kunnskap fra slikt arbeid.

NVIO, NVIOBO og president Olsen har i det siste året vært involvert i to rettssaker som har gått helt til høyesterett. Disse sakene har sitt utspring i noe som, etter mitt syn, bare kan beskrives som mindre gode beslutninger som er foretatt av NVIOs ledelse de siste årene. Selv om NVIO tilslutt vant disse sakene så har utgiftene blitt store.

NVIO og NVIOBO er nå også saksøkt for vel 3,4 millioner kroner av selskapet Skandinaviske handelskompani, som har stått for salg og produksjon av fredsprismedaljen.

I alle disse sakene kan man tydelig se at fra forbundet side ikke har tatt inn over seg at skal man drive med foretningsvirksomhet så kreves det at man har nødvendig kunnskap om de juridiske og foretningsmessige sidene man går inn i, og at man følger opp de forpliktelsene og sitt juridiske ansvar på en korrekt måte. Selv om disse sakene har sitt utspring flere år tilbake, så har man ikke klart på et tidligere tidspunkt å ha rett fokus og klart å stoppe den utviklingen som tilslutt har ført til at man må gå runden innom rettsapparatet.

Sekretariatet i NVIO har i de siste årene vært preget av store og til dels alvorlige personellkonflikter. Disse sakene har vert både kostbare økonomisk, men også opprivende for de som er involvert og for forbundet.

Hva man ønsker med NVIO er vel like mange meninger om som det er medlemmer, men jeg ønsker at NVIO skal bli en mer interesseorganisasjon enn slik den fremstår i dag.

Jeg tror det er viktig at man samler seg rundt noen viktige saker og blir mer tydelig på disse kjernesakene. Forbundet bør bli en paraplyorganisasjon for alle foreningene som har veteransaker som hovedsatsning, og invitere til samarbeid og diskusjon – og ikke slik presidenten gjorde i sjekkposten 1- 2012 hvor han gikk til et direkte angrep på vår søsterorganisasjon i sin leder. Det skaper bare fortsatt splid og det gir ikke inntrykk av en sterk og klar lederrolle.

Det er store og viktige saker både for veteraner fra tidligere misjoner og for stadig tjenestegjørende personell med intops erfaring og disse sakene må vi fremme med nødvendig kunnskap og tyngde.

Også pårørende må mer inn i forbundet som resurser og bidragsytere, det å ta med pårørende i forbundet på en mer aktiv måte vil etter mitt syn føre til at vi normaliserer de problemene man ofte opplever i veteranfamilier. Lokalforeningene er det viktigste verktøyet man har for kammeratstøttearbeidet i forbundet, det er her man kan lage et miljø for at alle veteraner, familier og andre kan møtes og hvor man skaper aktiviteter som engasjerer.

Det er også lokalforeningene som kan bidra med informasjon ut i lokalmiljøet om det arbeidet norske soldater gjør og har gjort i internasjonale konflikter. Det å ha en aktiv lokalforening vil også øke medlemsmassen og er en viktig del av merkevarebyggingen for forbundet. NVIO sentralt må stimulere til aktivitet og støtte lokalforeningene i sitt arbeid både meg økonomi men også med nødvendig informasjon og kunnskapsbygging.

Ledere og styremedlemmer i lokalforeningene må få den nødvendige tryggheten og kompetansen til å utføre sine oppgaver og det må skapes et miljø hvor man som tillitsvalgt føler trygghet i egen posisjon og organisasjon.

NVIO startet som FN befales landsforbund, jeg synes vi er på vei tilbake til å bli det og dessverre har man ikke klart å engasjere yngre medlemmer fra NATO- operasjoner. NVIO blir fortsatt styrt av eldre FN befal som ikke klarer å modernisere eller å ta inn over seg at NVIO er en sivil organisasjon som har et meget stort behov for å bli oppgradert til 2012-nivå, og når man ikke evner det så vil man tilslutt medvirke til av NVIO mister sin posisjon som den største veteranorganisasjonen uten at man vil det eller ikke.

Forsvaret opplyser at det er ca 60 000 veteraner fra internasjonale operasjoner i live i dag, forbundet har litt i overkant av 7000 medlemmer.

Hvorfor vi ikke klarer å engasjere flere må være et av de viktigste spørsmål forbundet i tiden som kommer.

Vi trenger å rekruttere flere veteraner som ikke har fått problemer etter tjenesten, det å være i positive veteranmiljøer for de som er skadet er uten tvil den beste støtten man kan gi for de som trenger det.