En uke etter at de to frempartiene hadde kommet seg på plass i syd-Libanon, begynte overføringen av resten av de nærmere 700 norske FN-soldatene. I alt 39 flyvninger med Hercules- og Galaxy-fly måtte til for å bringe soldatene og deres utstyr og kjøretøyer, til syd-Libanon. Noen fly gikk til Beirut, men etter noen flyvninger dit ble de øvrige transportene dirigert til Tel Aviv. I den mest hektiske perioden luftbroen ble holdt i gang, gikk det ett fly hver annen time fra Gardermoen. 530 soldater ble sendt til Libanon via Tel Aviv, og det var første gang i historien at FN-styrker satte sine marsjstøvler i Israel.

Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Foto Gøran Alsaker
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt.

De norske soldatene kom til et fjellandskap, som virket temmelig goldt og øde. Landskapet var sterkt kupert, og i 800-900 meters høyde var det knapt et tre å se. Bare nede i dalbunnene vokste oliventrær på karrige jordstykker, omkranset av enorme steingjerder. Høyere oppe i fjellene, hvor sneen ennå lå, var naturen vill og lite gjestmild. Store deler av høylandet var som en enorm steinrøys. Det var vår da vi kom, og fremdeles var det så kjølig om natten at vi kledde godt på oss når vi gikk til køys. Men om dagen brant solen ubarmhjertig, og det gikk ikke mange ukene før hele landskapet var brunsvidd.

Oppe i fjellsidene lå landsbyene. Små byer som bare huset 400-500 mennesker. Noen av byene var fullstendig utdødd og utbombet, mens andre byer var blitt spart for krigshandlinger. Der gikk livet som normalt. Og tidlig om morgenen kunne man se bøndene ute på jordene, i ferd med å slå det skrinne gresset. Oppe i åssiden klatret geitene mellom stein røysene, i håp om å finne en flekk med gress.

Å ferdes i dette området langs kronglete og smale veier ga en merkelig følelse. Etter å ha passert en fullstendig rasert og utbombet landsby, kunne den neste landsbyen vi kom til være fullstendig uberørt av krigen. Landsbyen Rachaya el Foukhar, hvor Kompani I hadde sitt hovedkvarter, så ut som om en kjempe hadde tråkket seg vei gjennom steinhusene. Så å si ikke et eneste hus var helt, alle bygningene var på en eller annen måte merket av å ha blitt bombet. Kirkegården i byen var også ødelagt, der var gravstedene rasert og kistene med lik lå åpne og spredt utover. Stedet ble av de norske soldatene døpt Hill Macabre, og det fortjente sannelig sitt navn.

Noen kilometer lenger nede i dalen lå byen Hebbarya, der bodde det fortsatt mennesker. Landsbyen Fraidiss med sine drusere var ikke merket av krigen. En mils vei lenger syd lå El Khiam, hvor det tidligere har vært et fransk fort. Denne byen var nærmest jevnet med jorden, og bare villhunder holdt til der.

Den norske bataljonens hovedkvarter ble opprettet i byen Ebel es Saqi, en folketom by med frodige, men halvt overgrodde haver. En gang for lenge siden ble denne byen i turistbrosjyrene kalt syd-Libanons perle. Men nå var det langtfra noen perle. Før borgerkrigen bodde det omlag 2000 mennesker i Ebel es Saqi, l 500 kristne og 500 drusere.  Bataljonstaben flyttet inn i de mest beboelige husene, men det var vanskelig å finne hus som ikke var ødelagt av granater. En gang i tiden hadde byen hatt velstelte hus og vakre haver. Selv om mye var ødelagt, kunne vi fortsatt se at det hadde vært en driftig by med stor velstand. Men nå var rotter, slanger og skorpioner våre eneste naboer.  Hvert eneste hus vi tok i bruk, måtte mineklareres, og minefeller ble også funnet i et par av husene. Husene var dessuten griset forferdelig til av de soldatene som tidligere hadde tatt tilhold i byen, og det var et svare strev å få rengjort rommene, slik at vi kunne flytte inn. Men etter som dagene gikk, ble stadig flere hus klargjort, og vi begynte å få det ganske levelig i syd-Libanons perle.

Ebel es Saqi lå på en høyde, og den kjølige vinden fra Hermonfjellene svaler godt når temperaturen i skyggen kom opp i hele 47 grader. Varmen var for øvrig noe som i begynnelsen tæret hardt på soldatene. Det var ikke godt å vite hvor man skulle gjøre av seg når temperaturen var oppe i 60 grader, men de tykke murveggene i husene ga en viss beskyttelse mot den intense heten.

Verre ble det imidlertid da bataljonens hovedkvarter etter noen uker i Ebel es Saqi ble flyttet til en teltleir ved Marjayoun.  Leiren ble døpt Dovre, men selv ikke navnet kunne ha noen kjølende virkning.  Teltleiren lå nede i et dalsøkk, og heten ble ofte for mye for oss.  Ikke et skyggefullt sted, bare en voldsom hete fra solen som sto og glødet rett over oss. Heller ikke et vindpust kunne vi merke der nede i dalen.  En primitiv dusj hadde vi i begynnelsen, og den lå nede i et bunkerslignende hull i bakken.  Et feltbad ble noe senere på våren satt opp fem-seks kilometer unna, og dit gikk det daglig transport.

Om problemene med slanger, rotter og skorpioner var forholdsvis små mens vi bodde i hus, ble de større i teltleiren.  Slanger, både giftige og ufarlige, var et vanlig syn.  Helt inn i teltene kom de krypende og satte en støkk i mang en soldat, som ikke hadde sett noe større enn en metemark.  Men den farligste slangetypen, Palestinian whiper, ble vi heldigvis spart for.  Ble man bitt av en slik slange, måtte man til lege øyeblikkelig, het det. Den ble observert noen ganger, men ingen ble bitt av den.   Skorpioner, gule og svarte, stiftet vi bekjentskap med. De hadde en egen evne til å klatre opp i telttaket og slippe seg ned i sengene om natten, og det var mang en soldat som fikk føle den skarpe brodden på skorpionen.  Men reaksjonene etter et stikk var som regel ikke verre enn om man var blitt stukket av en veps, selv om det kunne føles ubehagelig nok.

Det var i det hele tatt ubehagelig på mange måter å ligge i Dovre. Ikke bare var det ulidelig varmt, og ulidelig sølete de to gangene himmelen åpnet sine sluser.  Vi følte oss også i en meget utsatt posisjon med både falangister og PLO-styrker på et høyere nivå i naturen.  Og det fikk vi også merke til gagns, når PLO's granater falt ned i Dovre mens de forsøkte å skyte seg inn på Marjayoun, hvor major Saad Haddad og hans falangiststyrke på 600 mann holdt til.

Men det første skuddet i FN-bataljonen kom ikke fra noen av disse partene, men fra en av våre egne. Det skjedde bare et par dager etter vår ankomst til Beirut.  Vi hadde etablert kvarter i en halvferdig hangar på flyplassen, da en av offiserene ved et uhell korn til å løsne et skudd med sin pistol. Skuddet gikk i murveggen over hodene våre mens vi lå og hvilte en ettermiddag.  Soldater og befal stivnet til og trykket seg inn til veggen, men oppdaget snart hvor skuddet kom fra.  Offiseren, en vernepliktig vestlending, satt og stirret måpende på sin pistol, og han fikk en krass overhaling av de tilstedeværende i hangaren.  Årsaken til at det satt et skudd i kammeret, var at mannen på Onsrud hadde testet sin Luger ved å ta ladegrep, og han tenkte ikke over at det satt et skudd i kammeret da han tok ut magasinet for å lade det på nytt.  Det var det første skuddet i annet fremparti.  Men første frempartiet, som var på rekognosering i syd, var også blitt kraftig beskutt og hadde fått en forsmak på hva slags tjeneste vi ville få.  Iført hjelm, skuddsikker vest og med skuddklare våpen lå frempartiet i en grøft og ventet på at skytingen mot dem skulle stanse.

Den fredsbevarende tjeneste var begynt.

 Fortsettelse om en uke