Den norske FN-styrken hadde fått tildelt det østligste området i syd-Libanon, syd for elven Litani. Området er på omlag 48 kvadratkilometer, men var noe større før nepalerne overtok en del av den norske teigen.
FN-styrkens mandat var å opprette en buffersone mellom PL0's geriljasoldater og den israelske grense, samt sørge for å opprettholde fred og ro inntil den libanesiske regjering ble istand til å stable en hær på bena og selv gå inn i området.
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Foto Gøran Alsaker
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok. Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.
Den norske styrken hadde en meget vanskelig jobb, og den ble ikke lettere med tiden. Det var nemlig ikke lett å holde området fritt for geriljasoldater, og infiltrering av geriljasoldater skjedde daglig. Vår oppgave var blant annet å påse at ingen bevæpnede soldater fra den ene eller andre siden kom inn i vårt område, men å hindre dette fullstendig lot seg ikke gjøre. Rett som det var ble geriljasoldater oppbragt av FN-soldatene og ført til avhør og fotografering. Våpnene ble også beslaglagt, noe som ofte medførte spente situasjoner og trusler om hevnaksjoner. I nærheten av Rachaya el Foukhar lå en innesperret gruppe geriljasoldater i flere måneder. Antallet soldater varierte fra 12-14 til 60. Denne gruppen skapte mange vanskeligheter for våre styrker, og geriljasoldatene skjøt ved flere anledninger direkte mot våre soldater. Fra vår side ble det skutt tilbake, men ro ble helst opprettet igjen ved intense forhandlinger. De norske offiserene fikk etter hvert gode erfaringer i forhandlingsteknikk, og det var mange ganger dyktige forhandlere fra FN-styrken som forhindret direkte kamphandlinger.
Allerede før vi forlot Norge i mars og april fikk vi forsikringer fra alle parter, også israelerne, at FN-styrkenes nærvær ville bli respektert. Men miner og blindgjengere respekterer ikke direktiver fra hverken FN i New York eller andre. Og en svensk patrulje som kjørte på en mine ved Khardalabroen over Litanielven mistet en soldat da bilen deres ble sprengt. Dette skjedde før vi hadde forlatt Norge, og meldingen gjorde sitt til at bekymringen økte både blant soldater og pårørende. Til stadighet fikk vi bekreftelser på at det ikke var noen lett oppgave vi skulle gå til. Enkelte meldinger i presse og kringkasting var etter manges mening sterkt overdrevne, og det var nok ikke få familier som hadde vonde dager ved tanke på sin soldat i Libanon. Det ble til å begynne med gjort forsøk på å dempe det hele noe ned, men episoden med de svenske soldatene fikk bekymringene til å tilta. Og i månedene fremover skulle det skje adskillig mer.
Fortsettelse om en uke