Det har skjedd store endringer i Forsvaret de siste årene, med opprettelsen av FVT med Gen.Maj. Robert Mood som Veteraninspektør. En Veteran med bred erfaring og kunnskap, som har vært med på å skape en fremtidsrettet plan, med tanke på soldatene og deres utfordringer, både før, under og etter tjeneste. Forsvaret har blitt gode på seleksjon, mellomlanding og oppfølging. Noe som etter min mening er udelt positivt. Regjeringens handlingsplan ble også nevnt, hvor de fleste punkter har blitt implementert men ikke alle, som i utgangspunktet skal være på plass innen utgangen av 2013, noe signalene sier de ikke vil rekke.

Til tider følte jeg at at denne konferansen kun gjaldt Veteraner fra vår deltakelse i Afghanistan. Lite ble nevnt om Veteraner fra tidligere misjoner, fra Tysklandsbrigaden til Balkan. Og spesiellt en gruppe som de fleste var enige om, har blitt ?bortglemt?, nemlig Observatørkorpset. Men alt i alt, en konferanse hvor Forsvaret fikk vist frem mange viktige tiltak de fått til, nettopp for å bedre fremtiden for kommende Veteraner og deres familier. Igjen, udelt positivt at det vises frem tiltak som har blitt gjort, og nye som det jobbes med å få på plass.

Som nevnt, har jeg gjort meg mange tanker etter denne konferansen, da jeg selv har senskader i form av PTSD, Agorafobi og sikkert noen ?bokstaver? til, etter tjeneste i UNIFIL på slutten av åtti tallet. Jeg har vært så heldig å få være med å bygge opp et stort kontaktnett av Veteraner, da spesiellt "skadde" veteraner, som jeg har lært å kjenne på både godt og vondt. Mennesker jeg har fått en enorm respekt for, og som jeg er stolt av å kjenne.

I løpet av de siste årene har jeg forsøkt å få innsikt i min egen skade og situasjon, og derfor hatt kontakt med mange Veteraner som sliter med det samme. Jeg har også fått erfare det sivile helsevesenets behandling av oss med senskader, for ikke å glemme NAV og SPK, som jeg kommer tilbake til. Jeg har også vært til behandling på Modum Bad, hvor jeg opplevde å faktisk få hjelp til å forstå min skade.

De fleste Veteraner jeg har lært å kjenne, sliter med senskader i en eller annen form, og da hovedsaklig PTSD. En skade som er en "fysisk" skade, med "psykiske" bivirkninger. Kort forklart, er det "Flykt eller Kjemp" området i hjernen som er overutviklet. Dette igjen gir bivirkninger, som søvnløshet, flashbacks, mareritter og angst. Dette er slik "jeg" har blitt forklart hva dette er av diverse fagpersoner på området. Jeg presiserer at jeg selv ikke er verken lege eller psykolog, og vil derfor kun snakke fra egne erfaringer og tanker om dette.

Det har blitt fokusert mye på "seleksjon" ved tidligere misjoner, noe de fleste mener ikke har vært spesiellt god. Jeg er bare delvis enig.

Fra første møte på "sesjon" i min tid, ble unge friske gutter (og noen jenter) vurdert, og ikke alle slapp gjennom dette nåløyet. De fleste av oss som slapp igjennom, måtte avtjene værneplikten. Noen med entusiasme og ønske om en karriere i Forsvaret, andre ikke. Det har blitt sagt den siste tiden at vi var "for dårlig trent" for tjeneste i IntOps etter førstegangstjenesten. Var vi det?

Jeg mener nei, etter datidens standard. Vi ble tross alt trent for å stå imot den tidens største militærmakt, Sovjetunionen?

Forberedelsene før vi dro ut, var nok heller dårligere enn foran nevnte. Noe jeg tror hadde en større innvirkning på både kunnskap, forventning og forståelse av oppdraget. Og også den delen som var dårligst i de tidligste kontigentene (jeg snakker her om UNIFIL), men som ble bedre etter hvert som soldatene kom hjem med sine erfaringer. Min påstand er at vi gjorde en utmerket jobb, og løste oppdragene på en god måte, til tross for dårlig utstyr og mangel på innsikt i andre kulturer. Dessverre var det også noen som trodde de skulle på en solskinnsferie, og som fikk seg et lite sjokk da det gikk opp for dem at de faktisk var i et krigsområde.

Det har blitt uttalt at de fleste Veteraner med senskader, ikke var psykisk sterke nok til å tjenestegjøre i IntOps. Min påstand er at dette ikke stemmer. De som sliter med senskader i dag er faktisk dem som utførte oppdragene på en utmerket måte, selv om presset var stort og oppdragene farlige. Det fantes ingen god plan for "debriefing" etter oppdragene, kombinert med taushetsplikt, gjorde at mange utviklet senskader i årene som fulgte, etter tjenestens slutt. Noen etter kort tid, andre mange år i etterkant. En sak som går igjen som jeg har merket meg etter mange samtaler med skadde veteraner er, at om de kunne gå tilbake i tid, med den viten de har i dag, ville de fortsatt valgt å tjenestegjøre i IntOps? Alle jeg har spurt om dette sier et kontant "Ja". Til tross for senskader, har soldatene tilegnet seg en unik kompetanse og livserfaring, man neppe kunne få her hjemme.

Jeg har som sagt senskader, men har alltid regnet meg selv som psykisk sterk. Og jeg tør påstå at de fleste med senskader i dag, faktisk er sterkere psykiske i dag, enn før de dro ut. Ja, jeg vet det er en "rar påstand". Senskader har ingenting å gjøre med om man er psykisk svak eller sterk å gjøre. Dette er en snikende skade som man ikke oppdager selv, før det i mange tilfeller er for sent. Selv om omgivelsene oppfatter at noe er galt, ser man det ikke selv da det er "alle andre det er noe galt med". Selv forsto jeg ikke at noe feilte meg før jeg traff "veggen". Grunnen til at jeg kommer med denne påstanden er at jeg selv har opplevd, krevende (skarpe?) situasjoner etter min tjeneste, hvor erfaringene fra min tjeneste gjorde at jeg handlet snarrådig, klartenkt og behersket, til tross for min skade. Tilfeldighet? Neppe. Erfaring fra tjeneste? Ja. Psykisk svak? Nei, da hadde nok en form for panikk tatt over?

For å sette saken på spissen, og dette vil nok sikkert "igjen" høres søkt ut, for de fleste, vil jeg dra en liten sammenligning ved å gå tusen år tilbake i tid. I vikingtiden, var nok PTSD mer "normalen" enn "unormalen" blandt krigerne. Kanskje ikke så rart da man på den tiden kjempet i nærkamp med skjold, spyd, økser og sverd. Bare tanken roper "traumer". Men de var fryktløse, og noen av de beste krigerene verden har sett. Spesiellt "Berserkene" som med sitt raseri, fryktløshet og råskap skremte vettet av hele armeer, selv om de var ferre i antall.

Mange tenker sikkert nå at jeg har mistet forstanden helt, ved å snakke om vikingene, men bær over med meg. Jeg vil snart forklare poenget med det hele.

Dagens ikke tjenestegjørende Veteraner er, igjen satt på spissen, vår tids "berserkere". Noen få drar videre ut i verden som private sikkerhetsfolk, leiesoldater eller hva man måtte kalle det. Men de fleste gjemmer seg hjemme i ensomhet, da vår "moderne kultur" ikke passer for folk med denne kompetansen, når man er skadd. De ender opp som uføre på grunn av nettopp søvnvansker, mareritter, flashbacks, vansker med å oppholde seg blandt grupper med mennesker, og bevege seg i det offentlige rom. Man klarer ikke å fungere og ta del i samfunnet, med resultat at mange mister jobb og familie. Ekteskap går i oppløsning, og mange mister hus og hjem. I kjølevannet kommer også økonomiske problemer de fleste ikke klarer å håndtere.

Så hvorfor drar jeg paralleller til vikinge kulturen?

Veldig forenklet og kort forklart, dro de i "viking" eller på "plyndre tokt", fordi de ikke fungerte i samfunnet, når det ikke var krig eller konflikter mellom småkongene, eller klanene om du vil. De var rastløse, sinte, fulle av traumer, PTSD, osv. De fungerte bare i det krigeryrket de var spesialister på. Ikke i et rolig bonde, eller kjøpmanns liv. De var hverandres "familie" når de var ute. På samme måte som vi var hverandres familie når vi tjenestegjorde ute i IntOps. Det som går igjen blandt oss veteraner er savnet av brorskapet, eller kameratskapet vi hadde i tjenesten. Båndet som gjorde at vi var villige til å ta en kule, for å hjelpe soldaten ved siden om han var i knipe. Hjemme igjen etter tjenesten, tror jeg de aller fleste ønsket seg ut igjen etter kort tid hjemme i det sivile liv. Rastløsheten har nok alle som har tjenestegjort fått føle litt på, skadde som friske.

Tjenesten, og finslipingen av våre sanser, gjorde oss til elitesoldater, ikke ved trening, men ved reelle situasjoner og erfaringene dette ga.

Jeg tror mange Veteraner, som i dag er skadde, kunne klart seg bedre om de hadde hatt en mulighet til å fortsette i forsvaret etter endt tjeneste. Jeg vet mange som har ønsket seg dette. Som vanlig soldat er ikke dette mulig etter fylte 35 år, om man ikke tar høyere offisersutdanning. Slik jeg ser det ville det være en viktig resursj for forsvaret, å kunne beholde mye av erfaringen og kompetansen som disse soldatene sitter på. Ikke minst i form av trening og opplæring , samt videreføring av erfaring og kompetanse til kommende generasjoner av IntOps soldater. På denne måten ville Veteranene kunne fortsette i sitt yrke, antallet senskader ville bli begrenset, og forsvaret sitte igjen med en enorm resursj. Jeg er temmelig sikker på at vår deltagelse i IntOps ikke vil bli mindre i årene som kommer.

Tenk hvilken resursj Forsvaret hadde hatt, med en bataljon av tidligere IntOps soldater/befalingsmenn, de kunne nyttigjort seg ved trening av nye soldater, og i samme slengen tatt vare på sine egne som ikke finner sin plass i det sivile.

For oss pre-Afghanistan Veteraner, er nok løpet kjørt, og toget forlengst gått. Blandt oss skadde er vi opptatt av at staten skal ta ansvar, slik at vi ikke går i glemmeboka, som bl.a krigsseilerne. At Veteraner fra andre verdenskrig og frem til i dag skal gis den anerkjennelse og respekt de fortjener. Og ikke minst hjelp til dem som ikke lengre klarer å takle hverdagen i dagens samfunn. De fleste av oss skadde Veteraner er sterke personligheter, og de fleste bitre, på behandlingen vi har fått i det sivile. Av Forsvaret etter endt tjeneste, NAV og SPK. De aller fleste har en bitterhet som sitter hardt i ryggmargen, og som igjen gjør at de er skeptiske mot alt og alle, som forsøker å gjøre noe for dem, nettopp fordi de er vandt med at flotte taler, forblir flotte taler, og aldri blir omsatt i praksis. Vi snakker om mennesker som har kjempet i det offentlige i et åretall, som kasteballer i NAV/SPK systemet, som igjen gjør oss til super-egoister, da vi som de sta soldatene vi er, nekter å gi opp for våre rettigheter. Stoltheten gjør at mange kjemper denne kampen alene, uten å få hjelp av verken en advokat eller en Veteranorganisasjon. Men ikke mange makter å kjempe denne "krigen" i åresvis, uten å til slutt resignere. Gi opp. Når en Veteran tilslutt står hos NAV/SPK, er han/hun allerede "naken". Det er ikke mer å kle av. For så å bli møtt med liten forståelse og null respekt, resulterer i at Veteraner ikke orker mer, og liv går tapt i et umenskelig, komplisert, firkantet byråkrati, som man mistenker er designet for nettopp at man skal gi opp. Jeg forstår hvorfor mange blir bitre, og "mannevonde". Vi ender opp som sutrekopper som sitter og er skeptiske, og kritiserer alt og alle. Derfor er det nettopp de av oss skadde som har en liten flik av kamplyst igjen, som stikker hodet frem i media, for å kjempe for Veteranene, både nye og gamle for nettopp at de skal få den anerkjennelsen, og respekten de fortjener etter å ha ofret liv og helse, for nettopp staten, for freden og demokratiet.

Derfor er det på tide å tenke nytt. Snu ting på hodet, og faktisk se det positive i hva forsvaret har gjort de siste årene, og hva de jobber med, for oss Veteraner, nye som gamle.

På konferansen ble det nevnt at "Veteran begrepet er nå friskmeldt". Begrepet "Veteran" har da aldri vært sykemeldt? Dette er det media som har skapt. Hvorfor? Fordi det hovedsaklig er de skadde som har stukket hodet frem, med resultat av at stadig tjenestgjørende Veteraner, er redde for å kalle seg Veteran, og bli sidestillt med "psykisk skadde", og dermed ikke lenger få tjenestegjøre i IntOps. Dette må nok vi skadde bære mye av skylden for, men samtidig - hvor hadde vi vært om vi hadde sittet tause? Hadde vi i dag da hatt den seleksjonen, mellomlandingen og oppfølgingen som dagens tjenestegjørende nå har? Jeg tror ikke det.

Hvordan skal vi da klare å gjenopprette ordet ?Veteran? til den hedersbetegnelsen den er?

Vi skadde må slutte å "sutre" om vi får noen såre tær, om ikke vi alltid får gjennomslag for våre ideer og synspunkter. Vel, kanskje flertallet har rett, og vi feil? Vi må slutte å sitte på hver vår tue og mele vår egen kake, og tro at det alltid er oss selv som har rett i alt. Det hjelper ikke oss Veteraner å gå ut av våre organisasjoner, for å starte nye, fordi vi "ikke liker" ledere eller folk i styre og stell. Er man ikke fornøyd med hvordan en organisasjon blir drevet, så jobb videre på demokratisk vis innad i organisasjonen. Vi må se på alt det "positive" som har blitt gjort de siste årene, av medveteraner på grasrota, organisasjonene NVIO og SIOPS, og av Forsvaret selv. Og vi må stå sammen som aldri før, for å kunne få staten til å anerkjenne oss, og gjøre NAV/SPK systemet enklere og mindre byråkratisk. Alle Veteraner må stå sammen, nye som gamle. Den gamle setningen "Skulder ved Skulder" og "En for Alle og Alle for En" er mere aktuelle en noen gang. Vi må få frem at det er kun en liten prosent av alle Veteraner som er skadde. Vi må få synligjort den heltemodige innsatsen som våre soldater utfører hver eneste dag ute i verden, for fred og demokrati. Vi må snu det negative til noe positivt. Vi må bruke alle muligheter til å støtte opp om veteranarbeid på lokalnivå. Få våre lokalpolitikere til å være bevist på hvor mange veteraner, og hvem som lever i deres nærmiljø. Presse på for at lokale DPS og fastleger får opplysninger, slik at Veteraner kan fanges opp tidsnok. Og ikke minst få frem at Veteraner er en stor resursj for samfunnet. Mange sitter på en kompetanse fra tjenesten som kan være gull verdt i det sivile arbeidsmarkedet.

Vi bør alle, skadde som friske gå i oss selv, og stille oss spørsmålet - Jeg var villig til å ta en kule for soldatene jeg tjenestegjorde med ute, mens her hjemme klarer jeg ikke å dekke ryggen hans/hennes, for å få en bedre hverdag for alle Veteraner? Skal min egen bitterhet gå ut over andre som jeg har mulighet til å hjelpe? Har jeg glemt at ved å gjøre bare litt, for mine medveteraner kan det bety forskjell mellom liv og død, familie eller ikke? Om noen ikke er enig med meg, kan det være at jeg bør lytte, og forsøke å se det fra en annen vinkel, og snu det til noe positivt? Lære noe? Vi har alle mye å lære, og vi blir aldri utlært...

Det er på tide at de friske bærer de skadde den siste mila, og at vi sammen lager en synlig sti hvor de som kommer etter oss finner veien lettere hjem...

"Kun ved å tenke positivt, kan vi få til noe positivt".

 

Svein B.