5. november 2010 var det en støttemarkering til veteraner som er skadet som følge av sin tjeneste i internasjonale militære operasjoner. Rigmor Flygansvær, leder for Pårørendegruppa for FN og Nato-veteraner, er mor til en av disse veteranene, og her er hennes appell fra markeringen.

Ærede veteraner.

Kjære pårørende til krigsskadde

Våre solidariske organisasjoner

Våre trofaste støttespillere

Våre sviktende politikere. 

Det er ingen ønsket anledning at vi står her foran Stortinget i dag,  det har tvunget seg fram, og som pårørende står vi her med familiære livshistorier som kunnet fått selv den mest garvede journalist til å blunke i vantro over at vi fortsatt makter å stå oppreist. I tiår etter tiår har vi erfart våre politikeres svik av våre krigsskadde sønner og døtre, våre fedre og mødre, våre ektemenn, våre brødre og søstre, våre barnebarn, - for å nevne den nærmeste kjernefamilien.

Vårt familiemedlem  er/var en norsk soldat som satte sin ære i å gi sitt bidrag med verdighet i oppdrag på Norges vegne, - for at Norge, - ved Storting og Regjering i Forsvarets regi kunne opprettholde sine forpliktelser i FN og Nato. Men staten ga ingen verdighet tilbake den dagen medaljen de delte ut viste seg å ikke å være noen sikkerhetsgaranti for at livet skulle fortsette som før for alle. 

120 000 fra våre familier har staten benyttet som soldater og sendt ut i krigsoppdrag rundt omkring i verden. Av disse er cirka 10 000 skadd, enten fysisk eller psykisk. Hvis vi tenker at hver skadd veteran i gjennomsnitt har 5-6 nære pårørende betyr det at vi er rundt 50-60 000 i 10 000 hjem som har følt konsekvensene på kroppen ved statens bruk og kastmentalitet av en i vår familie. Som utarrangert materiell, - uten egnet gjenbruk til noe. 

Det er ingen enkel oppgave å skulle være en pårørendes røst, men vi har alle en ting til felles: vi,- soldatens familie og vår soldat har båret konsekvensene helt alene ved at en i vår familie har vært et redskap for Norges forpliktelse til å stille med soldater i andre lands kriger. Etter endt oppdrag, når vi skulle nyte vår fremtid sammen inntok krigens konsekvenser våre hjem. Vi  hadde fått hjem en skadd soldat. Som ble overlatt til seg selv og til oss, - sin familie.  Vi har fått erfare i all sin gru hva krig gjør med et menneske, og vi hadde ingen å fortelle det til. Vi hadde ingen å spørre. Vi hadde ingen som kunne gi oss råd og veiledning. Vi hadde ingen som kunne gi vår skadde veteran oppfølgning eller behandling. Vi hadde ingen som ville gi oss hjelp. Skadde veteranener har vært og er fortsatt overlatt til seg selv og sin egen skjebne,  - skadde veteraner har påtatt seg samfunnets ansvar med å ivareta hverandre, og vi, - familien måtte bare være tilskuer til forvandlingen som skjedde med våre kjære: Den tidligere friske, stolte og velfungerende ble forvandlet til et nervevrak sagt på godt norsk. PTSD vet vi hva er i dag. 

Ens egen ble en ukjent person som ikke klarte å gå på butikken, ikke maktet å være med sine barn på skoleavslutning eller delta på 17 mai. Som hev innpå med alkohol og piller på nyttårsaften for å klare å komme gjennom rakettene som bragte krigshelvete tilbake. Som ble hissig uten grunn. Som trakk seg seg inn i seg selv og stengte oss ute. Som søkte dekning hvis et helikopter tilfeldigvis fløy forbi. Som ble hjemsøkt av mareritter hvor det lå likrester spredt i oppkjørselen til huset. Som ikke kunne spise pizza eller gullasj fordi det minnet om opprydning etter en sprengt mine eller rakettnedslag. Som kjente blodsmak i en frisk munnhule. 

Overlatt til oss selv måtte vi se på at en lysende fremtidskarriere for vår veteran var over. Overlatt til oss selv måtte vi være vitne til den psykiske terror vår skadde veteran blir utsatt for fra NAV, et system som aldri har fungert og gjør det ikke den dag i dag. Vi må leve med at vår skadde veteran blir pisket frem og tilbake i systemer som forlanger mer av vår skadde veteran enn systemer evner å gi tilbake. Vi må leve med systemer krever at vår skadde veteran skal nøste opp alle krigshendelser fra et liv de fortrenger for å overleve, - det forlanges 4-5 utredninger med diagnosefastsettelse av PTSD av spesialist men det er ikke nok for Statens Pensjonskasse. 

Pårørende må leve med at vår skadde veteran står helt alene mot hele fv.dep og staten i sitt søksmål mot denne,  og hvor antatt fremste nasjonale ekspert på PTSD er statens mann mot et psykisk nedbrutt menneske.

Vi pårørende må stå med to tomme hender og ikke kunne hjelpe når vi ser at vår veteran blir sykere og sykere av å kjempe mot mennesker i systemer som har distansert seg fra at veteraner er sterkt skadde mennesker, som ikke klarer å holde tankene sine på plass eller få  kontroll på alle skremmende følelser som lammer og setter dem ut av spill.  Vi må leve med systematisk psykisk trakkasering av syke mennesker,-  vår veteran, -  satt i system av politikere ved sitt lovverk og håndheves av byråkrater med avstumpet empati. Til slutt klarer de ansatte i systemer å knekke vår veteran fullstendig. Noen velger å ta sitt eget liv.

Selvmord blant veteraner er et ikke egnet tema å snakke høyt om i veteranpolitikken. Litt hviskende utspill har det dog vært. For oss som er i de krigsskaddes inferno er det virkeligheten som vi må leve med. For oss er det et realistisk anslag at mellom 150 - 200 veteraner har tatt sitt eget liv de siste vel 30 år. Vi pårørende har måttet leve videre med at vår veteran i sin krigsskadde livsruin til slutt valgte graven, og vi hadde ingen å gå til. Vi hadde ingen å snakke med. Vi hadde ingen som ville hjelpe oss. Vår veteran som falt etter sin krigstjeneste for Norge fikk aldri noen anerkjennelse. Fikk aldri noen respekt. Fikk ikke noen hønnør ved sin begravelse. Fikk aldri oppleve at han hadde et menneskeverd. Vi pårørende sto der ved hans grav alene etter år med mental utmattelse.

Å leve med å vite at disse kunne vært i livet i dag hvis forsvar og våre folkevalgte hadde hatt evne til å ta ansvar og erkjent konsekvensene med å sende ut soldater har skapt forakt for storting og regjering som inntar sine måltider på Stortinget supsidiert av våre skattepenger. Dere har mange liv på deres samvittighet, ikke bare de som kom hjem i en kiste innsvøpt i det norske flagg. Å vite hva en skal kalle den fullstendige fraværelse av ansvar er ikke lett. Pårørende velger å kalle det feighet på høyt nivå. Tolk det som dere vil. 

Når mødrene til slutt på 90-tallet begynte å reise kritiske spørsmål  og begynte å kreve at noen måtte ta ansvar for deres krigsskadde barn ble de oppfattet som utidige og masete kjerringer som hadde den frekkhet å ha meninger om ansvar, moral, forsvar og politikk. De ble støtt ut i kulden av dem de forventet støtte fra fordi de ikke ville underlegge seg et system hvor de ble fratatt retten til fri tale i det offentlige rom. Det ble mange ganger valgt den letteste løsning av menn med gullstriper og stjerner og av rikspolitikere med fet pensjon: Taushet, - mens maktapparatet fortsatte sitt liv med å ta andres liv ved ignorering. 

Vi er mettet inntil sykdomsfølelse av å høre på tomt, uintelligent snikk-snakk fra politikere som prater seg bort fra problemene med å fortelle om alt de har gjort og hva de andre ikke har gjort. Ivaretalelse av svake grupper i samfunnet er et kollektivt politisk ansvar som hver eneste politiker står ansvarlig for. Respekten for menneskeverdet burde ligge som hovedfundament i alt en politiker foretar seg på folkets vegne. Ingen får noen større troverdighet ved å skylde på alle andre. Barnehagementalitet burde rikspolitikere har vokst fra. 

Det skal i sannhet erkjennes og sies at det har vært stor bevegelse i det politiske bildet de siste 2-3 år. Det skjøt virkelig fart da skadde veteraner selv sto frem i media og blottla sine ødelagte liv for allmennheten. De besørget en endelig politisk oppvåkning. Det mot som de skadde veteranene viste er i sterk kontrast til de som i ettertid hev seg på lasset og ble fraktet videre via de krigsskaddes verifisering og tok æren for at de hadde fått skadde veteraner på den politiske agenda. Pussig at det slumpet til slik...

Tross vetranmelding og veteranlov mener pårørende dette ikke er godt nok. Vi har ingen tid mer å miste for våre krigsskadde og mener at det sløses med tiden. Pårørende krever nå at sendrektigheten avskaffes og at øyeblikkelige tiltak iverksettes for å generere kompetanse til alle DPS-sentrene om krigsrelatert PTSD. Slik det fungerer i dag blir skadde veteraners kontakt med DPS kun tung medisinering fordi ingen vet hva de skal behandle og hvordan dette skal behandles. Dette er maktovergrep med kjemiske midler, regjeringen trenerer ved manglende bevilgninger til en overbelastet psykiatritjeneste og oppgradering av kompetanse. Oppfølgingsapparatet i lokalmiljø er en katastrofe og skader veteraner mer enn de hjelper. 

Vi pårørende finner oss ikke i lengere at våre krigsskadde gjennom tiår fortsatt skal skyves til side for ivaretakelse mens de fleste politiske utspill går på å sette fokus på de soldater som tjenestegjør nå og ivaretagelse av dem og deres familier før, under og etter endt oppdrag. Vi forstår jo hvorfor: Her er det viktig for regjering og forsvar å være til stede i nuet for i det hele tatt å få nok personell å sende ut. Vi støtter dagens soldater og deres familier, vi vet hva de gjennomgår men vi aksepterer ikke å bli satt til side på prioriteringslisten. 

Pårørende krever lik erstatning for lik skade for sin veteran, uavhengig av når skaden oppsto. Vi kommer aldri til å akseptere at noen politikere skal definere våre skadde veterans liv til intet verdt, litt verdt eller dobbelt opp for noen. At et slikt menneskesyn kunne komme til uttrykk i en regjering i Norge i modene tid og godkjennes som lov er et skremmende tegn. 

Pårørende stiller seg 100 % bak rett til oppfølging/utredelse av skader fra tjenesten men vi krever også hurtig iverksettelse av dette. Vi har ikke flere å miste. Med påørendes erfaring av kanossagangen skadde veteraner er tvunget til i SPK stiller vi oss bak kravet om rask og respektfull saksbehandling. 

Pårørende skulle bli tatt på alvor, også de har fått sin plass i veteranpolitikken. I teorien står vi der på papiret men i praksis er vi ikke involvert i noe som helst og vi har ikke fått noen forklaring på hvorfor. 

Avslutningsvis, noen ord fra et at versene i vår nasjonalsang: "Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant, - vi vant vår rett!!"  ¨Måtte alle gode makter være med oss så vi får oppleve det....