Norske skolebarn på tur til Libanon.   Som Inderøyningens lesere kunne se i avisa torsdag 30. september sto det et oppslag der om at vi, Guro og Tina Fossum fra Lyngstad skole, skulle tilbringe høstferien i Libanon. Vi skulle ikke på noen badeferie selv om Libanon ligger innerst ved Middelhavet. Vi skulle være med å gjøre en jobb sammen med UNIFIL’s minnefond.

Av Guro Fossum og Tina Oxaal Fossum

Fredag 1.oktober startet vi fra Kjerknesvågen . Vi ble kjørt i bil til Røra stasjon og tok toget til Værnes. Der møtte vi de andre som skulle være med på turen, mens vi ventet på flyet.  Flyet førte oss til Amsterdam. På flyturen fikk vi servert boller og te. I Amsterdam møtte vi resten av reisefølget. Vi ble totalt 21 personer, 7 barn og 14 voksne. Mens vi ventet på flyet videre til Beirut og Libanon, shoppet vi litt og fikk sett oss rundt på den enormt store flyplassen som het Shippol. Endelig satt vi om bord i flyet som skulle bringe oss til vårt første reisemål i Libanon, Beirut. Vi gledet oss og var også litt spendte!  Lørdag 2.oktober ca. kl. 01.00 landet vi i Beirut. Her møtte Libanesisk Røde Kors opp med biler som fraktet oss til et kjempefint hotell, Le Bristol. Hotellet hadde heist FN-flagget til ære for oss. Etter ca. 4 timers søvn måtte vi opp. Vi hadde program som vi måtte følge.  Vi ungene ble hentet av folk fra Røde Kors . De viste oss rundt i Beirut . Vi var innom noen gamle kirker, et klokketårn og en gammel badstue fra romertiden. Vi avslutet byturen med en is, før vi dro til Røde Kors sitt kontor der vi kom sammen med de voksne igjen.. Neste post på programmet var besøk i flyklingeleiren Shatilla. Her bodde det mellom 20000 - 27000 mennesker på ca. 1km2. De offisielle tallene var 12000. De bodde i stygge blokker, med skuddhull  i veggene. Det var søppel og rask over alt, strøm- og vannledninger hang løse mellom blokkene. Alle var interessert i å prate med oss. De ville høre hva vi syntes om dem, om religionen deres, om hva lærerne våre hadde lært oss om dem som bodde i flyktningeleiren osv. Guro fikk lagt Michael på ca. 5.mnd. i armene sine. Det opplevde hun som koselig og litt rart. Fra Norge hadde vi med oss klær, skolesaker og leker som vi delte ut til barna i Shatilla. Ungene ble kjempeglade for det de fikk. Palestinerne som bodde i flyktningeleiren fikk lov til å komme ut av leieren på dagtid, men de hadde ingen rettigheter i Libanon. På tur fra Shatilla stoppet vi ved en minnelund over drepte etter borgerkrigen i Libanon for ca. 20 år siden. Søndag 3. oktober. Vi pakket  sekkene og dro på busstur til Byblos. Her så vi på gamle romerske  ruiner og 100 millioner år gamle fiskefossiler. Så sto bading i Middelhavet på programmet. Det var varmt og godt med store bølger. Vi fikk bare 45 minutter å bade på. Bussen tok oss så videre til Jeita Grotto. Her spiste vi på en restaurant. Noe av maten var god, men det var også noe som ikke var så godt. Det var kanskje fordi det var fremmede smaker for oss. Maten var libanesisk festmat. Så tok vi en båt som førte oss inn i grottene. Grottene var formet av naturen. Der var tapper, som istapper, i mange farger, noen hang ned fra ”taket” og noen sto opp fra ”gulvet”. Det var rom inne i fjellet som var ca. 3 ganger så store som Nidarosdomen. Det var fantastisk. Videre gikk turen til et fransk sykehus I Beirut, hvor Bernt, en av FN-veteranen som var med oss, hadde vært med og gjort en stor innsats. Så var 3. dag over. Mandag 4. oktober. Denne dagen skulle vi dra til Sør-Libanon, og vårt neste oppholdssted ble den vesle landsbyen Ebel Es Saqi. Vi ventet forgjeves på bussen som skulle frakte oss, men den ble forsinket, så i stedet kom det to busser fra Røde Kors og kjørte oss motorveien sørover i landet. Da vi nærmet oss målet, ble veiene smale og dårlige, men trafikken gikk veldig fort (120 km/t!). Vi var litt redde. På og ved vegen lå det mye søppel og det stinket. Vi så mange fine strender, uten søppel! På turen passerte vi et fjell der Sigurd Jorsalfare hadde vært og bygget en borg. Borgen sto der den dag i dag. Vel framme i Ebel Es Saqi fikk ”de gamle” tildelt hotellrom, og vi unge fikk en stor privatbolig å bo i. Vi fikk likevel benytte bassenget ved hotellet ved et par anledninger. Om kvelden dro vi opp til en liten landsby, Hasbaya, bl.a. for å gå i butikker. Det var ikke så enkelt, fordi butikkene var stengt på ettermiddagen. Da de oppdaget oss, åpnet de butikkene. Vi gikk inn for å se på varene, men det var ikke så lett, fordi det var mørkt inne i butikkene. De hadde ikke strøm. Noe fikk vi allikevel kjøpt. Så for vi til Røde Kors sitt kontor der. Der fikk vi servert ananasjuice. Det var godt med drikke for det var veldig varmt i Hasbaya. Om kvelden badet vi i bassenget på hotellet og spiste pizza. Etterpå gikk vi opp til huset der vi bodde og ordnet skolesekkene som vi skulle dele ut til skolebarn dagen etter. Vi puttet reflekser og et kort oppi hver sekk. Plutselig gikk lyset, og vi måtte ta kveld. Det viste seg at lyset gikk hver kveld for å spare strøm. Det kom ikke tilbake før neste dag.. Tirsdag 5.oktober.   Dagen begynte med at vi ble invitert på frokost til borgemesteren. Vi fikk  servert pizza, lefser, stekt egg og mye frukt og grønnsaker.  Etter frokost ble vi hentet av en buss som skulle kjøre oss til skolene der vi skulle dele ut sekker. Noen skoler var ganske fine, andre mindre fine. Vi var også i en barnehage. Barnehagebarna var litt skeptiske og redde. Noen gråt.  Etter alle besøkene dro vi hjem til ”huset vårt”, og hentet badeklær og så fikk vi bade litt. Så spiste vi smørbrød på hotellet før vi dro på omvising i to kirker. Før dagen var omme, måtte vi pakke skolesekker til neste dags skolebesøk. Onsdag 6.oktober. Vi ble vekket eller våknet ca. 07.30. som alle andre dager her nede (altså ingen ferie.), spiste frokost og gikk rett i bussen for å dra på nye skolebesøk. På den første skolen vi besøkte denne dagen, hadde ikke elevene begynt skoleåret enda p.g.a. pengemangel. De skulle ha begynt for en måned siden. Vi ga sekkene til lærerne i stede så de fikk dele de ut når skolen hadde råd til å starte opp skoleåret.. Noen barn bodde på skolen. De fikk naturligvis sekkene sine med en gang. På turen videre passerte vi et sted hvor en av de unge UNIFIL-soldatene som tjenestegjorde i Libanon på 1980-tallet, hadde omkommet i en trafikkulykke.  I løpet av denne dagen besøkte vi 4 skoler. For å komme til den siste skolen var det veldig bratte oppoverbakker og noen i bussen var litt redde. Deretter dro vi på besøk til Ramis, reiselederen vår i Sør-Libanon, som bodde i Sheba.   Denne dagen hadde borgemesteren og rådmannen i Ebel el Saqi invitert oss til lunsj. Lunsjen ble servert på en fin restaurant ved en elv, og vi fikk mate fiskene i elva. Så om kvelden skulle vi på samfunnshus i Saqi for å møte befolkningen som gjerne ville møte oss. Det var mange, både unge og gamle, som kom for å møte oss. De ville snakke med oss. Vi måtte sitte i en halvsirkel foran scenen med ansiktene vendt mot salen og de 200 som hadde kommet for å hilse på oss.. Det var noen som holdt taler, og så fikk vi hilse på barna. De ble veldig glade. Noen spurte om adresser og mobilnummer. Så gikk vi bortover til minnesmerket over falne norske UNIFIL-soldater. Der tok vi hverandre i hendene, dannet en stor ring og sang ”Deilig er jorden” i den mørke, varme kvelden.  Deretter delt vi oss i to grupper. Det var mange som inviterte oss hjem. Tre voksne ble med noen landsbyboere hjem på kaffeselskap, mens vi andre tok imot invitasjon på kveldsmat av eierne av STEIN MYRA MINIMARKED.  Datra i huset serverte en kake som hun hadde bakt selv, etter kveldsmaten. Den var kjempegod. Det samme var teen. Vel tilbake i ”huset vårt”, pakket vi koffertene og senete dem til hotellet, for neste dag skulle vi returnere til Beirut. Torsdag 7.oktober. Etter en god frokost med god ”norsk” Nugatti som Anita hadde med, var vi ikke sultne lengre. Så kom bussen og hentet oss. På turen nordover besøkte vi ruinene av en romersk by. Der kjøpte vi suvenirer. Vel tilbake i Beirut, sjekket vi inn på Le Bristol igjen. Tina og jeg fikk eget rom!!! Så dro vi på nøttehandling. Etter en rask dusj, kom det taxier som skulle bringe oss til Svein Viland, en mann fra Norge som arbeidet for FN der nede. Her lekte vi litt med ungene hans. Vi fikk servert kjempegod hjemmelaget pizza. Så var også torsdagen over. Fredag 8. oktober. Vi våknet kl.07.30 og gikk til frokost . Vi åt som vanlig ”porke”(skinke) og rundstykker. Så var bussen her igjen for å hente oss og kjøre oss til presidenten i republikken Libanon, Emil Lahoud. Han hadde både det libanesiske flagget og FN-flagget ved siden av seg. Alle fikk hilse på han. Bjarne holdt en liten tale, og vi sang ”Vømmel-stevet” før besøket var over. Vi dro til hotellet for å skifte til enklere klær, og deretter dro vi på bytur. Vi var i ei stor handlegate i armenerstrøket med mange butikker. Her kjøpte vi oss mat. Anita glemte sekken sin utenfor en kiosk, men fant den heldigvis igjen. Vi handlet en del, for vi måtte jo ha gaver med oss hjem. Trafikkreglene var de ikke så nøye med i Beirut, for vi satt i forsetet på taxien begge to. Utpå ettermiddagen måtte vi pakke alle sakene våre. Vi skulle vende nesen hjemover igjen kl. 02.00.om natta. Mens vi ventet på hjemturen, fikk vi beskjed om at vi kanskje kom på libanesisk fjernsyn pga presidentbesøket. Vi så på nyhetene, men vi så ikke noe til oss selv.. Men vi kom på fjernsyn senere på kvelden fikk vi høre. Røde Kors- bilene fraktet oss ut til flyplassen. Vi gikk om bord, fikk litt mat, så sovnet vi. Vi sov nesten hele turen til Amsterdam. Her ble det noen timers ventetid, før flyet fra KLM, som skulle frakte oss heim til trøndersk jord, kunne ta av. Vel landet på Værnes tok vi avskjed med de nye vennene vi hadde fått på denne opplevelsesrike turen.                                                                                                    TAKK TIL UNIFIL’S MINNEFOND FOR” GODE” MINNER OG FOR DET GODE ARBEIDET DE GJØR I LIBANON                              Hilsen Guro Fossum og Tina Oxaal Fossum