Gjennom vårt bekjentskap i Assi familien, sønnen Rabih som er gift med Nadima (Nana) med pikenavnet al Achkar så ble jeg og min kone invitert på besøk hos svigerfamilien til Rabih Assi på søndagsmiddag i mai 2004. Da bodde familien i Hasbaya og det må bare sies med en gang at det var noen "forvirringer" ute og gikk blant min kone og meg om hvem som var hvem i familien al Achkar. Vi likte familien, maten var god og selv om det var tydelig at de var fattige, så var det gjestfrihet og et godt forhold innad i familien. Vi la spesielt merke til ei litt større jente med et stort brannarr på venstre skulder og som gikk ned mot brystkassa. Hun kunne være 11 - 12 år gammel og virket spesiell på mange måter. Vi hadde en hyggelig søndagsmiddag med familien og det er ikke å ta for hardt i at kjemien mellom oss norske og familien stemte.

Faren og moren er født på samme dato og samme år og de er rundt 45 år gamle. Eldste datter er 25 år og gift med Rabih Assi og yngste datter er 15 år. Faren ble tidlig med i South Lebanese Army (SLA) til major Saad Haddad, antakelig rundt 1979/80. Hva han har deltatt i blir på nåværende tidspunkt bare gjetninger. Ved israelsk uttrekning natten til 24. mai 2000 så bodde familien i Israel og faren, Chady al Achkar var en av de fra DFF som ble med israelerne til Israel. Da familien valgte å flytte tilbake til Libanon i 2002 så ble faren arrestert og til slutt dømt for landsforræderi.

 

Ved bruk av mye dollar (Israel betalte ut 70.000 USD til Chady al Achkar) så ble den endelige straffen satt til 9 måneder i fengsel. Familien bodde da i Klaaya og moren dro minst 3 - tre turer til Beirut av tre årsaker. Moren har en nyresykdom som gjør at hun må rense blodet 3 ganger i uken. Advokaten skulle hele tiden ha sitt i form av dollar og hun måtte medbringe mat til sin mann da begrepet "vann og brød" er absolutt på sin plass som kosthold for innsatte i libanesiske fengsler. I 2002 ble Nana gift med Rabih Assi mot Assifamiliens råd til Rabih. 16. april 2003 fikk Nana og Rabih en datter og fire uker sener traff vi den unge familien for første gang.

 

 

Tilbake til den lille jenta med den alvorlige minen, brannarret og sin voksne oppførsel, Aleska al Achkar. Hun ble eldre med årene selvsagt, og var ikke lenger den langbente, lille jenta, men var blitt en ung jente som er 15 år gammel og går på skole. Dette i motsetning til alle sine søstre som har kuttet skolegang. Dette er selvsagt både et økonomisk spørsmål samt interesse for skolegang.

 

Gjennom min venn, Rabih, så fattet jeg interesse for Aleskas skolegang. Jeg fikk vite det meste om hennes skolegang, at hun siste året hadde gått på vanlig, offentlig skole, men året før på en pensjonatskole. Den privat drevne pensjonatskolen var opprettet for at barn fra vanskeligstilte familier kunne få ha en eller flere boende der i uka mens de gikk på skolen og at de var hjemme i helgene. Nå skulle Aleska begynne i 8. klasse i skolesystemet i Libanon.

 

Jeg hadde med meg penger for å kjøpe klær til henne og Rabih, meg og Aleska dro til Saida for å handle så hun kunne ha sitt eget og ikke bare arve klær. Den lange dagen i Saida gjorde at jeg fikk vite mye om jenta og hennes tanker om utdanning, skole og fremtidige jobbdrømmer. Hvis hun klarte seg meget bra gjennom det offentlige skolesystemet, så var hennes drøm å kunne bli flyvertinne.

 

Over flere dager og samtaler med den unge og alvorlige Aleska så modnet tanken min om å kunne hjelpe henne med fremtidig skolegang. Jeg tenkte at med mine kontakter så skulle jeg få skrevet inn jenta på den beste privatskolen i området selv om det skulle koste meg både bruk av mine bekjente sine bekjentskaper og penger. Allerede lørdag satte jeg i gang med prosessen for å få Aleska al Achkar innskrevet på overtid.

 

Først så avtalte jeg med Ramona, en atten år gammel jente fra Lakkis familien om hun kunne møte Aleska for å snakke med henne. Ramona er en veldig god venninne, hun går på universitetet i Beirut og er veldig sosialt innstilt og opptatt å hjelpe de vanskeligstilte i samfunnet. Det spesielle var at Ramonas familie har uoverensstemmelser med enkelte i både al Achkar familien og Assifamilien, så jeg måtte få arrangert møtet på nøytral grunn. Hele tiden er det slike forhold å måtte ta med i betraktningene når man som utenforstående skal gå inn i familieforhold for å hjelpe.

 

Hensikten med å la de to møtes var at de ikke hadde så stor avstand i alder selv om Ramona var "voksen" i Aleskas øyne. Likeledes la en annen finne ut av hva Aleska ville og hvordan hun så på det med utdanning og hvilke intellektuelle kapasiteter den unge jenta hadde. Jeg hadde selvsagt på forhånd snakket vel og lenge med Ramona for å avklare alle sider med unge Aleska al Achkar og hva vi så som kommende muligheter for den unge jenta.

 

På lørdagskvelden kom Aleska til møtet og hun var redd, skjelvende redd for dette møtet, hun forstod at det hun sa og svarte på ville være avgjørende for om det ble noen skolegang på en privat skole for henne. Vi fikk til en trekantdialog hvor jeg stilte mange av spørsmålene og kom opp med problemstillinger i begynnelsen og etter hvert så når jeg merket at kjemien mellom de to jentene stemte og samtalen løp mer fritt og utvunget så overlot jeg dem til seg selv. Etter en stund var jentene veldig forlikte og Ramona skrev ned både sitt telefonnummer og E-mailadresse som Aleska fikk og med gjentatte oppfordringer om å ta kontakt med Ramona hvis det var noe hun trengte hjelp til eller med. Kort sagt lekselesing og slikt som personlige samtaler.

 

Etter at Aleska var blitt hentet av sin bror så var det første Ramona sa til meg følgende; "Asgeir, du må sørge for å få Aleska innskrevet på den katolske privatskolen i Marjayoun med en gang og vi skal få mamma til å bruke sine kontakter til å komme i gang......"

 

Det ble en runde med mange involverte, men fikk til slutt avtalt med den kvinnelige nonnen som var rektor på den katolske skolen i Marjayoun at vi skulle ha et møte mandag klokken 10 for å diskutere denne litt spesielle saken. Møtet med Søster Emilie gikk meget bra og var interessant i seg selv og vi måtte få tak i Aleska som satt hjemme og bet negler i påvente av hva som kunne skje. Hun ble hentet, ankom og var veldig nervøs før møtet med Rektor. Det er klart at jenta forstod at hennes samtale med sjefen for den katolske skolen også ville være avgjørende for om hun fikk bli elev ved skolen. Etter fem minutter kom de ut fra kontoret arm i arm og alt var greit. Vi fikk henne skrevet inn, betalt skolepenger for de resterende månedene av 2007 og jeg inngikk en avtale med Søster Emilie om betaling for neste år.

 

Så var det å skaffe Aleska skoleuniform, noe som kostet nesten 200 USD. Likeledes fikk vi en liste over skolebøker for det kommende skoleåret som vi dro og kjøpte. Prislapp 200 USD. Innskrivningen kom på 200 USD og månedlig skolepenger er på 120 USD. I tillegg så vil skolebuss til og fra komme på ca 40 USD i måneden. Vi fikk også en avtale med Fransabank innenfor de regler for kontoer som gjelder i Libanon, og åpnet en konto med 300 USD på som hun gjennom sin svoger kan trekke på, og da sammen med han og ikke alene. Dette for at hun skulle få 10 USD i ukentlige lommepenger. Når det var behov for vintersko eller vinterjakke til skoleklærne så var det samme prosedyre for henne. Hun måtte få tak i sin svoger og det kunne sammen få tatt ut det nødvendige beløp så hun kunne få kjøpt det som hun trenger til skolen.

 

Som de fleste nå skjønner så er det selvsagt nødvendig for meg å få tak i noen utvalgte "faddere" som kan være med meg i denne "Aleska al Achkar Foundation" som jeg vil prøve å bygge opp for hennes kommende skolegang. Ikke for mange, men noen få slik at det ikke blir for mange å forholde seg til for jenta. Hadde det ikke vært for at jenta er intelligent, skolevillig og med en evne til å ta til seg lærdom slik en svamp tar til seg vann så er det nok ikke sikkert at jeg ville ha ofret så mye tid, penger og energi på denne spesielle saken. Samt at jeg føler hun trenger støtte og mulige fremtidsutsikter i en kaotisk tilværelse der nede. Min venn og hennes svoger, Rabih Assi har lovet meg på tro og ære og følge henne og skolegangen opp på beste måte for henne.

 

Aleska al Achkar skal gå på skole, hun skal levere i form av eksamensresultater og økning av sine kunnskaper gjennom studier. Første delmål er satt opp for henne da hun har så langt bare hatt arabisk og fransk som språkfag på de skolene hun har gått. Nå må hun rett inn i engelsk også, men det er to ganger i uken med 1 time hver gang. I løpet av 10 dager så klarte jenta å lære seg så mange engelske ord at hun siste kvelden kunne takke for all hjelp og at hun skulle være skoleflink for å bevise at hun fortjente denne hjelpen fra oss. Jeg lovde henne som en ekstra "gulrot" at når vi kunne snakke dagligdags sammen på engelsk, så skulle jeg kjøpe henne mobiltelefon og hun skulle få ett års abonnement med på kjøpet. Da får vi se hva som skjer i mai neste år når jeg treffer familien igjen.

 

Så langt har det blitt brukt forholdsvis mye penger for å komme i gang med dette prosjektet. Jeg har en høyrentekonto i mitt navn og har allerede begynt å sette inn penger på denne. Målet er at det ved årsskifte skal stå kr. 10.000,- inne på kontoen selv om det skal betales skolepenger den 14. desember med 435 USD direkte til den katolske skolen. Alle forhold rundt betalinger for studiene vil bli betalt direkte til skolen, det være seg alt fra skoleuniform, bøker, utgifter til skolebuss og semesteravgiftene og jeg vil organisere noe fra Mo i Rana og noe når jeg er nedover på en av mine mange turer. Oppfølging vil også bli utført ved at Ramona tar kontakt med Aleska for samtaler. Jeg har også avtalt med Rektor, søster Emilie, at vi holder kontakt via E-mail og at jeg skal ringe henne i slutten av hver måned for å få en muntlig oppdatering hvordan det går med Aleska og hennes skolegang.

 

 

Interesserte kan kontakte Asgeir Dahlen på telefon eller via Internet for videre opplysninger eller ønske om å delta i dette sosiale prosjektet. Et prosjekt for å gi en ung, libanesisk jente fra en stigmatisert familie likevel muligheten ved egeninnsats og litt drahjelp fra andre å komme ut av den fastlåste, sosiale rollen hun er fanget i og til slutt bli en selvstendig ung kvinne med en jobbfremtid.

 

For, som Aleska er klar over nå, det er kun opp til henne hva hun kan bli og hva hun kan utdanne seg til.

 

Min adresse;

Asgeir Dahlen
Tømmerveien 8
8618. Mo i Rana

Telefonnummer: 75 14 01 14 eller 950 56 960. 

E-mailadresse er asgdah@online.no