Hvordan kom Norge til å havne i Korea? Jo det var situasjonen i Korea som kalte Norges Røde Kors til innsats i dette fjerne landet. Norges Røde Kores tok så igjen kontakt med søsterorganisasjonene i Sverige og Danmark for å planlegge hvordan de enkelte land kunne gi hjelp til Korea.

Av Tor Imislund
Koreaveteran

Direktør Erling Steen som da president i Norges Røde Kors, kontaktet UD v/fungerende utenriksminister Nils Langhelle og Utenriksråd Rasmus Skylstad –og foreslo ambulansehjelp til Korea i likhet med Sverige og Danmark.  Dette lot seg imidlertid ikke gjøre p.g.a. pengemangel etter at Norge allerede hadde stilt tonnasje til disposisjon. 

En så imidlertid gjerne at Norges Røde Kors påtok seg administrasjonen av arbeidet med å hjelpe den krigsrammede befolkningen i en eller annen form. Norges Røde Kors hadde ikke all verden av midler å kunne derfor ikke påta seg tiltak i større dimensjoner.  11. august 1950 var tonnasjehjelpen til Felleskommandoen i havn, og UD vendte seg til Norges Røde Kors og ba om et forslag til hvordan Norge kunne hjelpe de koreanske flyktningene i henhold til Sikkerhetsrådets resolusjon av 31. juli.  En kommisjon ble nedsatt og noen uker senere var4 planen klar.

Ved nord koreanernes raske fremrykning oppsto det et enormt flyktningeproblem i Korea.  Og hvordan kunne en hjelpe dem? Forslaget som kom ifra komiteen gikk ut på å hjelpe disse sivile.  Tanken var da å administrere en leir i Japan for ca. 2000 flykninger og med 200 sengers sykehus for behandling av vanlige sykdommer.  Administrasjonen skulle være norsk, mens annet hjelpepersonell skulle være Koreanere.

Felleskommandoen under FN var takknemlig for tilbudet om et hospital under forutsetning av at dette kunne henlegges til Korea.  En foretrakk helst et feltsykehus.  En flyktningsleier ble i det hele tatt ikke nevnt.  Sverige var allerede på plass i Pusan med et evakueringshospital med 200 senger.  

Vi er nå i slutten av september 1950 og FN styrkene var trengt sammen til enliten lomme rundt denne travle havnebyen Pusan i sørvest.  Fronten var bare 4-5 mil borte.  Danmark planla på den tiden å sende et hospitalskip – Julandia.  Da militær hjelp fra dansk side ikke var aktuelt.  Norges Røde Kors benyttet høsten til å sende hjelpeforsyninger til befolkningen, og som den amerikanske og Koreanske Røde Kors tok seg av.  Men så den 29. desember fikk Norges Røde Kors ved Direktør Erling Steen telefon fra UD med spørsmål om Norges Røde Kors kunne tenke seg å sende et hospital i stedet for å administrasjon av en flytningsleir.  Nå var det snakk om hjelp til de stridene styrker.

Den komiteen som var nedsatt kom med et forslag de første dagene på nyåret 1951, som gikk ut på et feltsykehus etter modell av det amerikanske Mobil Arme Surgical Hospital på 60 senger med en redusert bemanning til 83 personer.  Kostnadsrammen lå på ca. 5 millioner kroner.  Det hele skulle administreres fra Norges Røde Kors og ikke Forsvarets sanitet.  USA var ikke interessert i noen humantær hjelp nå, men et feltsykehus ville bli akseptert som en hjelp til den militære aksjonen.

Det var betenkeligheter i Regjeringen for å sende personell og utstyr med tanke på hva som kunne skje, og med tanke på egen beredskap.  Det ble trukket frem at de 12 leger og ca. 20 sykepleiere ville få verdifull erfaring som kunne komme landet til gode senere.  Det tok ikke lang tid så ble opprettelsen av feltsykehuset bestemt i Stortinget 2. mars 1951. 

Det første som var meningen var at Norges Røde Kors skulle sende et velferdsteam til Korea etter påtrykk fra FN.  Dette skjedde på et tidspunkt hvor FN styrkene nesten hadde tatt hele Korea.  Men før noe Team kom av gårde, hadde kineserne kommet inn i bilde.  De begynte en ny offensiv som til sist tvang FN troppene ut av Seoul (hovedstad) egentlig Keijo.  Forsyningslinjene ble imidlertid lange og svake for kineserne og svært utsatte for FN-troppenes luftherredømme.  De nektet allikevel fortsatt for annen gangs våpenhvile til tross for at 8. amerikanske arme var på offensiven.  Opprettelsen av feltsykehuset ble da bestemt.

Imislund-Engum ved 38. br. grad

8. arme tok tilbake Seoul 15. mars og nådde 38. breddegrad 1 uke senere. Om ikke dette var nok, begynte kineserne våroffensiven for andre gang den 16. mai – samme dag som de første feltsykehus deltagerne reiste fra Norge. Fremmasjen ble stanset dagen etter av 2. US divisjon, hvorpå 8. arme begynte sin offensiv den 23. mai – dagen da annen gruppe reiste nedover. Det som tydelig skjedde var at Korea krigen hadde fått et tydelig storpolitisk perspektiv utover det å hjelpe Korea – ved russernes forslag om våpenhvile.

Heretter var Koreakrigen stort sett en stillingskrig.  Den første kontingenten forlot Norge den 16. og den 23. mai 1951.  Den var ikke den gang som nå. Flyene gikk ikke direkte så vi brukte lang tid nedover.  Bare det var en opplevelse for mange av oss – vi fikk sett oss omkring.  Turen gikk fra Stavanger. München, Nice , Napoli, Beirut, Kairo, Karachi, Calcutta, Bangkok, Hongkong og over til Tokyo.  Herfra gikk turen i militærfly over til Seoul i Korea med påfestet fallskjerm.

Den mobile enheten som ble opprettet skulle virke 8-16 km. bak frontlinjen. Det første feltsykehuset ble anlagt ved Uijongbu et par mil nord for Seoul i en eplehage.  Leiren var bygget opp av såkalte Nissenhytter på ca. 140 m2 og telt.  

I løpet av de første 40 dagene ble 1048 pasienter mottatt hvorav 23 var sivile.  Så en ettermiddag fikk feltsykehuset sin første ilddåp.  En ettermiddag ved 4 tiden erobret kanadiske og australske styrker en liten landsby i Nord Korea og begynte å evakuere sivilbefolkningen da en skjebnesvanger granat landet midt i flokken.  Det var da ikke lenge før de første helikopteret landet ved feltsykehuset og senere kom ambulansene. 41 koreanere og FN-personell ble behandlet den dagen. Det som ble gjort er at diagnosen ble stilt i mottagelsesteltet og så bar det i tur og orden inn til klargjøring og operasjon.  Operasjonsteltet besto av 4 operasjonsbord som var opptatte i et helt døgn – og hvor legene gikk like lenge nesten uten mat.

Feltsykehuset ble så flyttet til Tongduchon. Dette var en slette og fikk en gunstigere taktisk beliggenhet.  Her møttes hovedveiene fra Commenwealth Divisjon og 1. US Cavalry Divisjon (tanks) og lå 16 km. bak fronten.  En kunne lite se til det her hadde ligget en liten by med 24 ooo soldater.  Alle vollene og artilleristillingene ble slettet ut med buldoser på 1 dag like før feltsykehuset kom frem.

Kampene blusset opp igjen, så samme ettermiddag kunne teamet operere. Dett vedvarte en måneds tid og sårede veltet inn døgnet rundt.  Det kunne være opptil 3-400 på en natt.  Soldatene kom slik som de ble sendt fra fronten, så uniformene var mange ganger umulig å kjenne igjen, så skadet som de var.  

Tapene kunne være store.  Av en engelsk bataljon var det bare 40 igjen etter et angrep.  Alle nasjoner var representert også fienden.  Om høsten 1951 ble det ønske om en ny oppsetningsplan som forutsatte at personalet ble økt fra 80 til 105.  For det arbeide feltsykehuset hadde gjort i første periode, ble det ved flere Anledninger fra amerikansk side gitt uttrykk for stor anerkjennelse av den norske innsatsen.  Dr. Carl Semb ga offentligheten en nøktern informasjon om betydningen av en norsk medisinsk innsats i Korea, som kunne hjelpe folket der nede samt vinne erfaringen til beste for Norge.  Dessuten var dette et direkte norsk bidrag til De forente nasjoners aksjon i Korea.  Statsråd Jens Chr. Hauge la dette frem den 26. oktober 1951 – og det ble bestemt å fortsette.  Og ved at feltsykehuset nå skulle fortsette, ble det bestemt at sykehuset kom over i en mer regulær militær status.  Det var sågar snakk om en tid å sende norske tropper med erfaring fra vinterkrigen nedover – men som ble nedstemt etter et folkemøte i Oslo. Det vakte stor tilfredshet at nordmennene (til forskjell fra de skandinaviske kolleger) var villig til å gå inn som en vanlig FN-feltenhet og bytte Røde Kors uniformene med vanlige amerikanske uniformer og distinksjoner – samt gjøre innsats i selve frontlinjen.

Men feltsykehuset lå for utsatt til på denne sletta, så den ble flyttet for siste gang en 4-5 km. lenger nordover i juni 1952.  Det var et alle tiders sted.  Et område omtrent som Studenterlunden i Oslo med trær som ga en fin kamuflasje.  Overlegen var leirens sjef, mens administrasjonsoffiseren hadde militær bakgrunn.  Jeg tjenestegjorde ved transportavdelingen der nede og hadde det daglige ansvar med å fordele de forskjellige oppgaver til gutta og utstede kjøresedler ”tripticket”, og som måtte være helt i orden når MP stanset en. Her nede krydde det av MP’er bak busker og kratt, Kjørebestemmelsene var meget strenge her og straffen for overtredelse var streng og hard.  Stort sett gikk det på trekk i dollarlønna. Ola gutta hadde stort sett flaks, selv om de ikke lot sjansen gå fra seg når det var fristene å speede opp litt.  Noen større ulykker var Ola heldigvis ikke blandet inn i, selv om vegene var humpete og glatte til tider.  Men dessverre gikk liv tapt blant de norske.  Sjåfør Arne Christiansen ble skutt i 1952 og labboratorsøster Brita Reisæther døde i 1954 etter en kjøreulykke under tjenesten.  Vi var satt opp med 6 GMC 2,5 tonnere, - 3 stk ¾ tonnere samt 1 jeep.  Et lite verksted for vedlikehold og småreparasjoner fantes også og som det måtte rekvireres deler til.  I tilfelle rask forflytting hadde vi hver vår enhet som skulle tas hånd om.  6 timer tok det for å få satt sykehuset opp.  Lite populære var kjøreoppdragene der sivile koreanere skulle kjøres ”hjem” i likpose og hvor adressen i mange tilfelle var mangelfull.  Særlig når vi måtte ta med selve likposen med tilbake.  Der som ellers var det stor respekt for de døde.  Når en er inne på transport, så representerte lufttransporten med helikopter en utpreget nyvinning, som fikk stor betydning.  Disse små Sikorsky helikopterne som kunne manøvres omtrent hvor som helst med en fart på 70-80 miles med 2 timers flytid. 

Et spesielt tilfelle i Normash var da en amerikansk løytnant ble innlagt med en alvorlig skade etter å ha utløst en landmine i ”nomansland”.  Splinter hadde trengt opp i skrittet og hadde laget et traktformet sår i bekkenet og trengt inn i bukhulen hvor også tynntarmen var skadet, samt en del andre skader.  Han var i sjokk som de flest var med alvorlig skade.  Etter 8-10 dager holdt det på å gå galt igjen da han holdt på å forblø seg.  I påvente av operasjon som måtte skje raskt, sto en behansket lege med knyttneven dypt inn i det traktformede såret for å stanse blødningen foreløpig.  Dr. Hjort gjorde et fabelaktig arbeide, og pasienten kom seg raskt og ble utskrevet etter kort tid.  Det viste seg senere at den unge løytnant hadde en far som øyensynlig var en mann som var høyt oppe i samfunnet i USA.  Som de fleste amerikanere hadde faren en streng trang til å takke og skrev til Hans Majestet Kong Haakon og takket for at feltsykehuset hadde reddet hans sønn.  Telegrammet ble sendt fra slottet og ned til feltsykehuset, så alle som var der den gang fikk sin takk på den daglige oppstillingen.  Flere tiår senere har også andre gitt sin takk for den behandlingen de fikk ved feltsykehuset.  Skadene kunne være så forskjellige.  Enkelte sår ble ikke sydd igjen med en gang for at de skulle få væske seg ut først.  En del sårede fra fronten hadde også mark i såret p.g.a. den store heten.  Et par episoder er vanskelig å glemme. Den ene var ei ung koreansk pike som hadde gått på ei landmine.  Hun var pepret med splinter og livet sto ikke til å redde.  De siste hun gjorde var å strekke frem hånda.  Den andre var han som hadde gått på ei fosformine. Da jeg sto ved operasjonsbordet slukket legen lyset – og der lå pasienten selvlysende med en fryktelig stank av brent kjøtt.  At legene høstet en ualminnelig erfaring er udiskutabelt og som de kunne ta med seg i sin senere praksis.

Når det gjaldt maten så hadde vi norske kokker med koreanske medhjelpere. Råstoffet ble hentet hver dag da det ikke fantes oppbevaringsmuligheter i varmen.  Amerikanerne hadde egne store mobile fryseanlegg, så det var heller ikke vanskelig med iskrem.  Maten var meget god. Det gikk til tider mye på kalkun.

Underholdningen var alt fra filmkvelder i leiren til amerikanske felles arrangement med forskjellige band og artister bl.a. Marilyn Monroe. 

I den tiden NorMash var i aktivitet ble 90 ooo undersøkt og behandlet. Av de innlagte ble 4317 utskrevet som friske, mens 10268 ble overført til andre sykehus. 1.2% av de innlagte (150) døde i sykehuset. Dette kunne være før og etter behandling. Det var gj.snitt 8 operasjoner pr. dag. Norges innsats vil bli husket av mange. I Korea har Nor Mash fått en sentral plass i Krigsmuseet.

Tor Imislund