Turen vi hadde bestilt i juni ble kansellert under konflikten, men vi, min kone og undertegnede skulle til Libanon så fort blokaden av flyplassen i Beirut ble fjernet av Israel. Når dette skjedde ble det å sjekke på Internet etter billetter. Til slutt fikk jeg tak i billetter til en akseptabel pris og utreise søndag 17. september med ankomst Beirut klokken 0210 natt til mandag.

Vi ankom Beirut, selvoppført som turister og ingen betaling for visum og når vi var vel ute ble vi møtt av Louis Assi. Kjørte ned til et bakeri i Khalde og kjøpte mat, ferske brødvarer, det smakte virkelig…...

Veien nedover langs kysten var dels den nye motorveien, dels den gamle kystveien og utbedringer var i ferd med å skje mange plasser. Selv om veien var så der, så var ikke kjøremønsteret lagt så mye om. Det gikk bra selv om vi hadde noen ”opplevelser” på veien til Saqi. Den store Leb Army CP’en øst for Nabatiye er flyttet ned i Litanidalen og det var et fravær av etterretningsfolk som vi ”kjente” så godt fra tidligere, ufrivillige stopp.

Det lysnet til ny dag og det ble en tid for å snakke sammen om mye av det som hadde skjedd og vi ikke hadde ville snakke sammen om på telefon. Ut over dagen ble det litt søvn og planer for de videre dagene ble lagt på kvelden. Flere av brødrene var en tur innom for å hilse på oss.

Etter at konflikten endte i midten av august så har det ikke vært matmangel i området, ja ikke for det, under konflikten så var det heller ikke matmangel selv om flere ble lei av å bare spise grønnsaker til alle måltider. Kjøtt var ikke å oppdrive. Det som var mine erfaringer er de klassiske, nødhjelp består i rikt monn av slike varer som ikke er vanlig i den daglige husholdningen og folket fikk bærepose på bærepose med spagetti og hermetikkbokser fra andre arabiske land med en slags kjøttpasta. Dette er vi ikke vant til å spise og det er ikke denne type mat vi vil ha, men som min kone sa til flere, ”er dere sultne så spiser dere dette også” !!!!

Vi var rundt i mange av landsbyene i vårt gamle AO, det var skader, men ikke store skader slik som i Kfar Chouba og El Khiam. Det hadde vært mye Hizballah aktivitet i åsene sør for Hebbariye og opp mot Kfar Hamam. Mange av de store furutrærne i området var brannskadet etter alle de beskytninger som hadde vært. Jeg fikk vite mye om enkelte av årsakene til at det hadde blitt slik. Med amerikanske bistandsmidler til kommunene der nede så hadde det blitt anlagt mange nye grusveier som lokalbefolkningen fortalte oss ikke tjente noen hensikt uten å sørge for rundkjøringer så pickup biler lett kunne komme rundt omkring i terrenget uten å bli sperret inne. Når jeg sa at det måtte være for å komme til olivenlundene så fnyste de lokale av dette. De hadde sine veier fra før og trengte ikke dette veisystemet som var kommet de siste 6 årene.

Det pågår et stort oppryddingsarbeide i hele Sør-Libanon, kort sagt er det en kommende byggeboom på gang. Myndighetene er sterkt inne for å holde styr på prisutviklingen så den ikke går rett til himmels. Sement er faktisk billigere enn det ville vært ut fra hva vanlig byggesesong skulle tilsi. På vinteren er det 85 dollar pr tonn, på våren er det 100 dollar og på sommeren så er det opp til 125 dollar pr tonn. Når det nå er 100 dollar pr tonn så har myndighetene lyktes der. Armeringsjern og profiljern har blitt dyrere, helt opp i 60 % dyrere for profiljern. Likeledes aluminiumsprofiler til vindu og skyvedører. Mange av de som skulle bygge eller holdt på å bygge før konflikten startet sitter nå på gjerdet og venter, for de regner med at myndighetene også her vil gå inn og regulere dette markedet like strengt som det med sement.

Det er likevel mye optimisme i området der i sør, både med tanke på den sterke tilstedeværelsen av Leb Army men også fordi spanjoler, franskmenn og italienere er i sterk økning i antall soldater. Næringslivet ser for seg en kontrollert oppblomstring hvis denne utplasseringen fortsetter.

Samtidig er det en ulyst blant folk til å sette i gang, de er ikke sikre på at det er blitt så fredlig som det kan se ut. De lurer på det meste, vil Hizballah være ferdig i området, vil UNIFIL utgruppere slik som ”feltryktene” tilsier, vil FN soldatene få dra ut av sine leire og gå på restaurant, vil inderne snart dra hjem og skal vi investere de nødvendige tusen dollar for å bli ferdig. Kort sagt så er det en avmålt optimisme som gir seg utslag i at det ikke skjer så mye for øyeblikket. Jeg håper at når vi kommer nedover i desember så har det kanskje blitt større aktivitet.

Vi var mye rundt og snakket med mange, men mest så imponerte Røde Kors oss med hva de hadde fått utført av nød- og akutthjelp under konflikten. Vi var inne på Røde Kors senteret i Hasbaiya og fikk en redegjørelse av lederen for hjelpeorganisasjonen der i byen, Han er samtidig banksjef og det var ikke noe minus for organisasjonen der. Avdelingen i Hasbaiya var meget skikkelig drevet og alt dette er nedtegnet og rapporten med vedlegg er gitt til lederen av det tidligere minnefondet for veteraner her i Norge. Vi håper at det vil komme mye hjelp nedover til dem da det er utstyr som trengs for å få en enda bedre drift av Røde Kors. Selvsagt så gjelder det samme behovet for Røde Kors i Marjayoun og Chebaa og dette er også nevnt i samme rapport.

Det som går igjen som ønske fra de unge i området, er at de skulle så gjerne ha hatt et universitet i sør så de slapp alle disse timene på buss og i biler til og fra Beirut hver dag. For enkelte så kan dette utgjøre opp til 6 timer hver dag. Hadde det vært noe som hadde kunne gitt positivt utslag så ville det ha vært en slik skole i Marjayoun eller Nabatiye, egentlig så er det noe som vår Bistandsminister og Utdanningsminister burde ha gitt som konkret hjelp til Libanon og ikke bare dollarbunker hvor mye forsvinner på veien.

Akkurat dette med å forsvinne på veien fikk vi mange opplysninger om fra flere. I alle forbindelser hvor naive, vestlige hjelpeorganisasjoner kommer inn og kartlegger behov og finner ut hva som trengs og i sin febrile hast gir en bunke dollar til ”myndighetspersoner” for å anskaffe alt som trengs, så forsvinner stort sett halvparten på veien frem til den som er sluttmottaker. Som et moteksempel er anskaffelsen fra Leger uten Grenser, de kjøpte og fikk utplassert et strømaggregat for å drive vannpumpen som forsyner Saqi med vann. Klare føringer for tildelingen og at de, Saqi kommune, måtte sørge for å få et system med å betale for drift, oppsyn og drivstoff til dette aggregatet.

Det er mange ting som har blitt fortalt meg fra flere uavhengige kilder som gjør at jeg har fått bedre og videre syn på mangt og mye. Det som går igjen er hvordan landsbybeboerne velger sin leder. Det har bestandig vært vanlig i Midt-Østen å velge en rik og mektig mann, en mann med forbindelser og posisjon fra før. Ikke nødvendigvis fordi de tror at han vil gjøre sitt ytterste for det folket som har valgt han, men heller fordi at han i egeninteresse for å bli enda rikere vil gjøre ting som kommer innbyggerne i kommunen til gode. Ut fra mye av det jeg har blitt fortalt så er ikke det så sikkert at dette stemmer, men som jeg sa i ett tilfelle, ”dere har selv valgt han igjen, og burde ut fra tidligere erfaring ha visst bedre” !!!

Vi ville nedover for å forsikre oss om at våre venner hadde det bra, ikke bare at de sa at de hadde det godt etter forholdene, men at det virkelig var slik de hadde sagt på telefonen til oss. Alle de vi traff og snakket med hadde det bare bra. Livet gikk videre for alle og det virket faktisk som at det hadde blitt en standardheving på enkelte områder fra påsken i fjor til nå etter konflikten. Men, enkelte vil nok få harde tider da mye av det de hadde iverksatt frem til turist- og feriesesongen skulle starte i sommer, ikke ble slik de hadde tenkt. Men de fleste av mine venner, enten det var restaurantdrift eller klesforretning sa rett ut at de kunne ikke gi opp, det var å få alt i orden etter både direktetreff av granater i butikken til avbruddsskader på mange vis.

Litt ble reddet av en hektisk ”etterferiesesong” hvor mange kom tilbake til landet og landsbyene sine for å se hvordan status var. Juli og august er også høysesong for å avholde forlovelsesselskaper og bryllup og dette har for mange blitt forenklet eller utsatt. Mange er det som taper omsetning i år på grunn av dette. Mark Diab som driver klesbutikk i Kaukaba sa at han vanligvis selger rundt 1200 slips i løpet av en sommersesong, men nå i år hadde solgt rundt 300 i samme periode. Han hadde også hatt et hardkjør med å få oversikt over klær som var skadet av splinter og hadde satt opp en oversikt til myndighetene, som de hadde bedt om fra alle, og denne detaljerte oversikten hadde en sluttsum på 29.000 USD. Så gjenstår det å se hvordan skadeoppgjøret vil gå. Men som han sa, han hadde lært av oss nordmenn å aldri gi opp. Stå på og få tingene fortest mulig i orden og se fremover for det kommer nye sesonger for det meste….
 
Neste gang vi reiser nedover så kan det bli for alt i mellom 3 til 6 uker. Vi anser at vi vil trenge så mye tid for å få besøkt alle vi kjenner innen de enkelte familier, overnattet noen netter hos hver av dem og kunne sitte oppe og snakke sammen utover kveldene og halve natten. Likeledes så er det flere som har fremlagt et stort ønske om igjen å få oppleve ribbe med surkål og akevitt i glassene. Dette er vel det minste vi skal få til å arrangere. Det fine for oss når vi har så mange bekjente er at det er så mange private overnattingsmuligheter. Bare i Saqi har vi 5 steder og i Beirut har det blitt 3 steder med muligheter for noen flere. Dette gjør at vi kan gå på ”legd” i flere uker og det beste med det hele er at alle vil det så inderlig, de vet ikke hva godt de kan gjøre for oss.