Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel432.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


11/18/2011
PTSD - En del av mitt liv

Post traumatisk stress - ptsd«PTSD – Post-traumatisk stresslidelse...» - Er det et skummelt ord..? Enkelte av dere spør meg, andre igjen unngår å spørre.. Men til dere som ikke tør: Svarene ligger ofte der ute, bare noen tastetrykk unna! Noe varierer, både i symptomer og spesielt dager, av og til liker jeg folk, andre dager ikke. Jeg vet ikke selv når, det er veldig individuelt, men les litt!


 
 
For jeg er ikke alene! Vi er kanskje så mange som 20 000 menn og kvinner der ute som lider av denne diagnosen etter å ha tjenestegjort for Norge, for deg, i internasjonale operasjoner, for verdensfreden.

- Tallene på skadde soldater er ennå usikre, ingen vet med sikkerhet, kanskje er vi noen færre, kanskje er vi noen fler, men for hver av oss med diagnosen, så har vi familie rundt oss, og venner..

Men uansett: Sier vi 20 000, og det da er 5 personer som blir berørt, inklusive den skadde, så snakker vi om 100 000 mennesker! Disse kommer selvsagt i tillegg til alle andre med tilsvarende lidelse av andre årsaker, men det er betydelige tall i et lite land som vårt!

Fakta er at mange blir berørt! Og for hver kontigent med norske soldater som sendes ut, så vokser tallet, og diagnosen vil aldri forsvinne, for den har alltid vært der!

- I gammel gresk mytologi kan vi lese om menn som brått ble lammet på slagmarken, i antikken menn som uten grunn plutselig ble blinde, den finnes blant Djengis Khans mongoler, i den mørke middelalderens kriger, 1.verdenskrig, 2., Korea, først da Vietnamkrigen var over begynte en å ane noe.. «KZ-syndromet», «granatsjokk», «krigslammelse», «utmattelse», «PTSD», og så videre.. «Kjært barn har mange navn».. I Norge ble allikevel ikke PTSD et begrep før på midten/slutten av 80-tallet.. Ikke fordi at folk ikke visste, men fordi mange ikke VILLE at vi skulle vite..!

Hvem ville ikke..? Selvfølgelig de som sendte oss ut! Staten! Og de vil ennå ikke! Det er som kjent lang vei fra ord til handling i politikkens verden, og når staten, som sendte oss ut, selv står som forsikringsselskap, så har man også satt bukken til å passe havresekken.. Vi har sett det før. Krigsseilerne, Nordsjødykkerne, Tannlegeassistentene, og utallige andre..!

- Husker dere de gutta som satt bak kjølelageret og pilsa seg..? Lasaronene som hadde opplevd krigen.. Nervevrakene.. Men ute av øye, og ute av sinn.. «Alle sier Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor Jeppe drikker!».. Ja, hvorfor drakk han?

Jeg er allikevel en av de heldige! Jeg har en familie som har satt seg inn i saken, mange venner som i stor grad forstår, et solid nettverk som bryr seg om meg, og tar vare på meg når jeg ikke alltid kan gjøre det selv!

- Ja, jeg har en diagnose, men jeg er uansett et menneske, som blir såret, når noen sier «Ja, men du sitter jo bare der», «Du gjør jo ingenting», «Pøh! Du ser jo ikke syk ut!?!»

Nei, jeg gjør kanskje ikke det.. Ser syk ut.. Men da skulle du sett meg når angsten river i kroppen, når jeg ligger under dyna, skjelvende.. Når marerittene river meg ut av senga midt på natta, hvis jeg i det hele tatt fikk sove, og hvor jeg ligger og svømmer i min egen svette, uten å vite hvor jeg er, ofte uten å huske hvor jeg har vært, men det var varmt der, støvete, og skudd smalt.. Eller når hele verden gikk i svart der jeg lå sammekrøllet i krampe hjemme på kjøkkengulvet og ikke fikk puste, når følelsene flommer over og jeg blir rasende inne på kjøpesenteret på grunn av filleting, eller frykten rammer meg når veien jeg går plutselig gir meg en følelse av å kunne være minelagt, for jeg har opplevd det før.. Bare som noen få enkle eksempler..

Det er en årsak til at du ikke får se meg da..

Tenk selv; hvordan ville DU følt deg i en slik situasjon, hvor ville DU ha vært? «Ute av øye, ute av sinn»..?

- Husk at du ser meg de andre dagene..!

«Du visste hva du gikk til», hører jeg av og til.. Ja, gjorde jeg egentlig det..?

Fortell en ungdom i dag, 20 år gammel, hekta på «World Of Warcraft», «Band of brothers» og forsvarets propaganda om at han er verdens beste soldat, at han kan bli en helt, at han med sin spesialbakgrunn og gode oppførsel kan få lov til å reise i KRIG, redde verden! Og samtidig tjene gode penger på å oppleve det store eventyret! “Kameratene dine i laget ditt TRENGER deg! Det er DETTE du har TRENT til, dette du KAN! Tenk på hvor stolte foreldrene dine vil være! Tenk på alle de små barna som får gå på skole! Alle kvinnene som slipper gå med burka! Tenk på TERRORISTENE!”

Fortell denne unge mannen at han kan bli skadet for livet..

- En skade som ikke bare vil ødelegge ham, men i verste fall også familien rundt ham.. Tror du han sier nei..? For blir han hjemme, så sier jo andre at han helst ikke bør få kjøre bil om kveldene eller i helgene før etter fylte 25, han er i følge ekspertisens mening rett og slett ikke moden nok..!

Jovisst var jobben viktig nok, jeg angrer ikke på den, men på konsekvensene jobben hadde for meg, og mine!

Og jo, kan hende trodde jeg at jeg visste hva jeg gikk til, men jeg ante ikke hva jeg kom «hjem» til..!!!

- Vi leser hele tiden om pasienter som sliter med å nå fram i det offentlige, enten det er hos lege, NAV eller hvor som helst.. Tror noen virkelig at vi som en gang var tøffe soldater, sunne, oppegående menn, eliten, får noen særfordeler? Tror dere vi står først i køen? Igjen: Staten sendte oss ut, staten står som forsikringsselskap.. (Tenk selv..)

ÉN ting kan jeg si med sikkerhet: Gratis pizza er IKKE løsningen! Heller ikke at friske folk skal få titalls millioner for å tale min sak i fora som ikke vil høre sannheten, samtidig som de kjemper hardnakket for ikke å måtte innrømme egne feil!

Det finnes dessverre mange kynikere der ute, med ønske om å tjene store penger på andres skade.

«Den enes død, den andres brød..» heter det, og man ser dem lettest når man har forsøkt å få hjelp og de feilet.. Det er også en side av saken hvor det brukes enorme midler på skadebegrensning, for hvor mange nye rekrutter ville en få til nye operasjoner utenlands, om virkeligheten ble kjent..?

Men ta deg tid, les litt om PTSD!

- Det er ikke vanskelig stoff, og finner du ikke svarene du søker, så spør! Vi som sliter med dette, vi sier som regel i fra om du blir for nærgående, om noe blir for ubehagelig, eller det kanskje ikke er rette dagen, men vi biter sjeldent..!

Og kanskje vil vi forstå hverandre bedre etterpå, om alle visste, bare litt..?

Om PTSD hos Lommelegen:

http://www.lommelegen.no/320670/post-traumatisk-stresslidelse

Om PTSD på Wikipedia:

http://no.wikipedia.org/wiki/PTSD

Og husk: Det er ikke bare meg.. Det kan fort ramme deg! Eller noen andre nær deg..

For en soldat tar det i snitt 2-5 måneder. For de ansatte ved NOKAS tellesentral i Stavanger tok det 2-5 minutter.. For hun som var passasjer i en alvorlig trafikkulykke 2-5 sekunder.. Ingen vet når..
 
 
Wiggo Pedersen
Veteran
 
 
 
Skriv utUtskriftsvennlig utgave
  

Kilde: norvetnet.no