Som man forstår, noen steder ble de norske FN-soldatene meget godt mottatt, andre steder ble det møtt med en kald skulder. Lenge forsøkte vi å forstå hva som egentlig hadde skjedd og hva som fortsatt skjedde i Libanon, men den politiske situasjonen var ikke så helt enkel å oppfatte for den norske soldat.
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok. Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.
Men noe forsto man selvsagt. I det området hvor den norske bataljonen lå, hadde man to forskjellige grupperinger. Falangistene, de kristne, hadde sitt hovedsete i byen Marjayoun, som ligger syd-øst i landet. Major Saad Haddad regjerte i denne byen over 600 soldater, og under den israelske invasjonen i syd-Libanon i mars var det et meget godt samarbeid mellom falangistene og israelerne. De israelske styrkene støttet Haddad fullt ut, og sørget også for å gi opplæring til en del av hans offiserer. Denne opplæringen foregikk for en stor del i Israel, og det meste av Haddads materiell var israelsk. - Major Haddad var altså den store hersker i syd-Libanon, men utpå sommeren gikk det rykter om at han var avsatt fra sin stilling, og at andre og mer opprørske ledere hadde overtatt. Hvorvidt dette var riktig, var det vanskelig å fastslå. Selv påsto Haddad at han ikke hadde kontroll over det han kalte militsiaen, men like fullt var han ofte i rampelyset og oppførte seg som om han alene var den store leder. Men gikk man ham nærmere på klingen, for eksempel i forbindelse med at det ble skutt fra falangistenes stillinger mot våre styrker, unnskyldte han seg og forklarte at dette hadde ikke han noe med; han skulle forsøke å snakke med militsiaen for å få satt en stopper for skytingen. Men han kunne også i samme åndedrett si, at hvis vi ikke skaffet vann til Marjayoun i løpet av en time eller to, ville han begynne beskytingen mot oss. Og han holdt ord!
Saad Haddad uttalte stadig at han var den lovlige libanesiske regjerings mann i syd-Libanon, og lenge trodde vi på ham. Men i slutten av juli skjedde det ting som gjorde at vi begynte å tvile sterkt på om han var regjeringens mann. At han var israelernes mann var hevet over enhver tvil, men utviklingen i løpet av sommeren tydet på at han neppe var den best egnede mannen regjeringen kunne ha i syd. Dette skal vi imidlertid komme tilbake til.
Den andre parten vi hadde nær innpå livet, var selvsagt PLO, som FN-styrkene etter beste evne forsøkte å holde vekk fra den israelske grense. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen var ikke alltid like lett å hanskes med, og den norske og franske bataljonen hadde diverse skyteepisoder hvor en eller annen fraksjon av PLO var motparten. PLO i Libanon er ikke bare en gruppe, det kunne i vårt område være inntil 20 forskjellige fraksjoner, og ikke alle fraksjoner var like enige politisk. Den norske bataljonsledelsen hadde imidlertid direkte telefonforbindelse med både Haddad og PLOledelsen i området, samt hyppige møter med begge parter - hver for seg, selvsagt. For det er mildt sagt at falangistene og PLO var som hund og katt.
Den syriske styrken (Den arabiske fredsstyrke) var en faktor som ikke spilte vesentlig rolle for FN-styrkene i syd, men syrerne var en viktig maktfaktor i nord med sine mange tusen mann. Og sammenstøtene mellom syriske styrker og høyreorienterte kristne var både hyppige og voldsomme i området omkring Beirut. En israelsk offiser hevdet for øvrig at han trodde syrerne ville overta makten i Libanon i løpet av et eller to år. Dette er noe bare tiden vil vise. Men det er ingen tvil om at FN-styrkene, og spesielt den norske, hadde en overmåte vanskelig oppgave den første tiden der de sto mellom to bitre fiender, som ikke nølte med å åpne ild mot hverandre, selv om det skulle gå ut over FN's fredsbevarende styrker. Det var i sannhet en farlig fred vi var havnet opp i!
Major Saad Haddad var for øvrig en lunefull herre. Av og til var han vennligheten selv overfor oss, andre ganger kunne han som nevnt ringe og true med beskytning hvis ikke Marjayoun fikk vann inn i byen. I denne forbindelse hadde vår pionertropp en meget vanskelig oppgave. Vannrørene til Marjayoun var ofte vanskelig å finne, og når de omsider ble funnet, viste det seg ofte at de var skåret over, en jernplate var sveiset inn på tvers av røret, hvoretter det var blitt sveiset sammen igjen og dekket med jord. Pionertroppen fant også mye bly og plast inne i rørene. Disse to stoffene ble sluppet ned i rørene, og i rørknærne sandet det seg store mengder med bly og plast og tettet det hele til.
Sabotasje mot vannrørene var selvsagt en alvorlig ting, og vår pionertropp slet hardt med å få satt systemet i orden, slik at vi skulle slippe å bli beskutt av falangistene.
Mineeksperten vår, major Leif Andersen, var også vitne til en pussig episode i forbindelse med vannrørene til Marjayoun. Disse rørene gikk også til befolkningen i Hasbhaya, som hadde en ganske annen politisk oppfatning enn de kristne falangister. To rørleggere, en fra Marjayoun og en fra Hasbhaya, møttes omtrent midtveis mellom byene. Begge var gamle kjente, men politisk uenige. Da de møttes like nedenfor Ebel es Saqi, ble det en voldsom hilsing og kyssing og klemming. Så begynte de å krangle så fillene føk om vannsystemet, og om hvem som skulle skru opp en ventil på røret. Det endte med at mannen fra Hashbaya skulle skru opp ventilen et par omdreininger, slik at rørleggervennen fra Marjayoun kunne få vann inn i byen. Så ble gjort, og de to kysset og klemte hverandre igjen før de tok avskjed. Etterpå kom mannen fra Hashbaya bort til major Andersen og smilte lurt. - Jeg skrudde ikke ventilen opp, sa han og flirte stygt. - I stedet for å skru den to vendinger opp slik at Marjayoun skulle få vann, skrudde jeg den to vendinger igjen. Ha!
Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.