Bombekasterangrepet mot den norske styrken i Kaoukaba var dessverre ikke enestående. Da den norske bataljonen kom til sitt område i syd-Libanon, var det mange som håpet og trodde at vår tilstedeværelse ville dempe partenes krigslyst. Major Saad Haddad og hans falangister lå på vår ene flanke, mens PLO-soldatene lå på den andre siden, foruten at israelerne også var på plass. Men det viste seg ganske snart at det ikke var alle parter som aksepterte FN-styrkenes innblanding, og særlig var PLO med sine mange fraksjoner aggressive, noe vi fikk merke kort tid etter vår ankomst til syd-Libanon.

Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.

Tirsdag 4. april var en glovarm dag, og vi hadde etablert oss i byen Ebel es Saqi. Utpå ettermiddagen var heten intens, og de fleste soldatene lå henslengt på sine feltsenger og lot solen brenne på vinterbleke kropper. Den eneste lyden som hørtes i hovedkvarteret, var morsesignalene fra sambandsvognen, som hadde sin faste forbindelse med Oslo. Plutselig hørtes løpende skritt utenfor bataljonens hovedkvarter, og en andpusten soldat ropte: - Legen! Er legen her? Han må komme med en gang!

Hva i all verden var skjedd? Legen fikk heller ikke vite det med en gang, men grep vesken sin og la på sprang. Bataljonsjefen kom også springende og grep mikrofonen i radiobilen. I det fjerne kunne vi høre en rekke drønn.

Bombekasterangrep mot den norske stillingen ved Khardala-broen. Noen timer tidligere hadde vi besøkt avdelingen som lå nede i den trange dalen. Solen stekte ubarmhjertig, og soldatene hadde hvite lapper over neseryggen for å beskytte seg mot strålene. Leiren lå i en trang kløft, hare 10-12 meter bred, og ikke et vindpust fant veien dit ned. Oppe i fjellet høyt over leiren lå det tusen år gamle slottet Chateau de Beaufort, hvor Sigurd Jorsalfar i år 1188 oppholdt seg en tid før han dro videre til Konstantinopel,

Nå var freden brutt. Fra flere kanter av dalen kom bombekastergranatene susende mot den norske stillingen, og soldatene gikk straks i dekning. Major Tor Løset og hans NK, kaptein Jan Alvær, gikk sammen med troppssjefen, løytnant Stein Rivelsrød, og hans soldater i dekning bak sandsekker. Major Løset tok straks radiokontakt med bataljonens hovedkvarter da den første granaten smalt i bakken noen få meter fra leiren.

Utenfor radiovognen i Ebel es Saqi sto en flokk soldater og hørte på samtalen. Skyter de virkelig på nordmennene? Det var da pokker ikke det vi kom hit for, for å føre krig!
- Det faller stadig granater her, hørte vi major Løset si over radioen. - Men ingen er skadet og humøret hos soldatene er på topp.
- Det er godt, svarte oberst Aabrek. - Vi er stand by for flere meldinger.
- Et nytt skudd her, avfyrt i kartrute 201309 - fra området ved Demichkive. Det første skuddet falt forøvrig klokken 1610 zulu.
- Hva er nærmeste avstand fra nedslaget til egen stilling?
- Skuddet falt inne i vår egen stilling, 15 meter unna!

Dette hørtes ikke bra ut, og en som absolutt ikke syntes det var bra, var korporal Magne Ødegård fra Sunndalsøra. Han hadde stått på vakt et stykke unna leiren da den første granaten falt, og han rakk ikke å løpe tilbake til dekningsrommet før den neste granaten falt ned ubehagelig nær. Ødegård kastet seg inn under en liten bro over veien, og der ble han liggende. Han tente seg en sigarett og belaget seg på et lengre opphold under broen. Nok en granat smalt ned like ved ham, og sigaretten falt ut av munnen hans da bakken ristet under ham. En ny røyk ble tent.

- Alle poster er trukket inn, sa major Løset. - Alt personell er i dekningsrommene. Et filmteam fra CBS var her, men ble sendt ut da den første granaten falt.
- Det er godt. Over, svarte obersten.
- For øvrig har jeg aldri sett en Mercedes akselerere så raskt, sa major Løset.
- Det er godt.
Men det var en annen mann som ikke hadde det så godt, nemlig fjernsynsteamets veiviser, en libaneser. I ren redsel nektet han å forlate dekningsrommet, og han måtte overnatte hos soldatene.
Under veibroen lå stadig korporal Ødegård og forsøkte å få fyr på sigaretten, men ved hvert nytt bombenedslag falt sigaretten ut av munnen.
- Bataljonen, det er skyting direkte mot vårt område, nedslag i vår umiddelbare nærhet.
Korporal Ødegård mistet sin fjerde sigarett da bakken under ham ristet voldsomt.
En bilkolonne med soldater fra Beirut ble stoppet ved grensebyen Metulla mens bombardementet pågikk.
Bataljonsjefens sjåfør, Johnny Brenna fra Larvik, satt utenfor radiovognen i Ebel es Saqi og fulgte radiomeldingene.
- Det var da ikke dette vi kom til Libanon for, var hans kommentar. - Og treffer de bilene våre må vi gå hjem!

Granatene fortsatte imidlertid å falle ned rundt troppen ved Khardala-broen. I alt falt syv granater, og da den syvende granaten hadde dundret i bakken, tok korporal Ødegård sjansen på en rask spurt til dekningsrommet 300 meter unna.

Etter at skytingen med bombekastere var over, fortsatte det med en del spredt skyting fra håndvåpen i området, men det ble ikke skutt ytterligere mot den norske posten. Hendelsen ble samme kveld rapportert til UNIFIL Forward Headquarter i Metulla, og i meldingen fra bataljonen het det blant annet: "Episoden var en klart fiendtlig handling overfor den norske FN-styrken." Dette var klare ord, og harde ord.
Jeg fulgte med bataljonsjefen inn til Metulla samme kveld, med sjåfør Johnny Brenna ved rattet. Til daglig er han sjåfør på kommunal gravemaskin i Larvik, og han likte seg tydeligvis meget godt i raskere fremkomstmidler. Som vanlig var farten stor der vi kjørte mot Metulla. Dette fikk bataljonsjefen til å komme med følgende bemerkning:
- Major Haddad har klaget over at herr Brenna kjører for fort gjennom Marjayoun.
- Hva, har major'n sagt det?
- Ja, det har han.
- Jøss, rakk'n å ta bilnummeret også? I denna farta, mener jeg?
- Han gjorde nok det, ja.
- Kanskje jeg får jobb hos major'n når jeg er ferdig med FN-tjenesten, flirte Brenna og ga gass.

Og ved Khardala-broen kunne man gå til ro for natten. Korporal Magne Ødegård hadde foretatt sin raskeste 300 meter sprint, og uniformen hang i laser etter oppholdet under broen. Men han selv var like hel, bare syv sigaretter fattigere.

 Fortsettelse om en uke

Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.