Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel89.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


3/3/2006
Farlig Fred - Del 7 av 28 - Vi blir beskutt

M113 vogner i Libanon 1978Den første alvorlige episoden for vårt vedkommende skjedde en aprildag, ikke mange dager etter at vi var kommet.  Opptakten var fredelig nok, det gjaldt et ønske fra en geriljagruppe i nærheten av byen Kaoukaba om at en lege fra bataljonen måtte komme og undersøke et par av soldatene.  Sammen med sjefen for Kompani 3, major Tor Løset, og lege Jan Benterud, tok vi oppstilling ved sjekkpunktet ved Kaoukaba.

Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Foto P.M. BJØRNSTAD

Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.

Kaoukaba var besatt av en norsk tropp, som skulle overvåke dalen nedenfor.  Men nede under oliventrærne skjulte PLO-folkene seg.  De viste seg sjelden for oss, bare av og til kunne vi få et glimt av en bevæpnet soldat som snek seg over veien eller kretset rundt de norske postene om natten.  Det var en gruppe slike soldater vi nå skulle besøke.

Vi sto ved veibommen og ventet på at geriljasoldatene skulle vise seg og gi oss tillatelse til å komme.  Våpnene hadde vi hengt fra oss.  Det gikk ti minutter før noe skjedde.  Omsider dukket det opp en mann to hundre meter unna. Han gikk ut i veien og vinket mot oss.  Vi tok noen få skritt fremover den minelagte veien, men plutselig vinket mannen oss tilbake.  Major Løset tok frem kikkerten og studerte mannen, og etter et par minutter ga han beskjed til oss om at vi kunne komme.  Flere PLO-folk dukket nå frem på veien med sine Kalashnikov-geværer.  Vi gikk sakte fremover og passet på å gå utenom minefeltene i veibanen.  Flere steder kunne vi tydelig se tennsatsen på minene stikke opp.  Men omsider var vi fremme ved geriljasoldatene, som smilte og håndhilste på oss. 

Det var bare vennlighet å spore, noe som ikke hadde vært tilfellet dagen før.  Da hadde den norske styrken fått beskjed av PLO om å fjerne seg fra området innen fire dager.  Major Tor Løset var allerede kommet godt inn i den vanskelige forhandlingsteknikken, og hadde flere ganger vært i kontakt med geriljasoldatene.  Nå skulle vi inn i deres leir med legen, og Løset mente at det her var nok en god anledning til å komme på talefot med de truende geriljasoldatene.

En av soldatene gikk foran oss mot leiren, som lå et par kilometer unna, og soldaten ledet oss utenom de tallrike minene i veien.  I leiren satt en flokk geriljasoldater under oliventrærne.  Den yngste bevæpnede soldaten kunne neppe være mer enn 13-14 år, den eldste, en mann med hud som lær, satt på bakken og pustet tungt.  Dette var pasienten vår. Og plutselig dukket det soldater opp overalt, tungt bevæpnet, og de kom alle frem og håndhilste på oss.

Major Løset kjente en del av soldatene fra tidligere besøk, og han spurte hvor sjefen var. Det ble en masse snakk på arabisk, og en ungdom forklarte på stotrende engelsk: - Captain dead.  Boom!  Han løftet begge hendene med håndflaten opp.  Kapteinen deres hadde gått på en mine dagen før, sannsynligvis en de selv hadde gravd ned.
Flere geriljasoldater dukket frem og hilste: - Hello, good bye, good night.
Deres engelsk var nok ikke helt perfekt.  Legen vår satte seg ved siden av den gamle mannen og tok frem sitt stetoskop.  Mannen hostet og tok seg til brystet, og lege Benterud fikk mannen til å brette opp skjorten, slik at han kunne komme til med stetoskopet.  Benterud lyttet en stund.
Rundt oss sto soldatene og så på. J eg tok frem mitt kamera og spurte om jeg kunne få ta noen bilder av dem, og de aksepterte smilende og stilte seg i positur.  Etterpå spanderte en av de unge soldatene drops. Jeg tok en, men han tømte hånden min full.  Pliktskyldig stappet jeg et par i munnen, resten la jeg i brystlommen.  Fire dager senere var lommen fullstendig gjenklistret.

Legen var ferdig med å undersøke den gamle mannen, og han forklarte hva slags medisiner han skulle ta.  En unggutt dukket plutselig opp og gikk frem til legen mens han pekte på kjeven sin.  Gutten hadde det tydelig vondt, for en tannbyll hadde fått kjeven til å vokse enormt. Benterud tok en titt inn i munnen til gutten og forklarte at han måtte trekke den vonde tannen, men at han ikke hadde utstyr med seg.  Han måtte derfor tilbake til sykestuen og hente en tang, men han ville være tilbake om en time.  Gutten nikket og satte seg under et oliventre.
Major Løset skulle bli igjen i leiren mens legen og jeg gikk tilbake til veisperringen ved Kaoukaba.  Men idet vi begynte å gå dukket det opp en geriljasoldat, som gjerne ville ha filmen i mitt kamera.  Han var temmelig brysk, men major Løset, som forsto hva som var i ferd med å skje, ropte til soldaten og ba om å få snakke med ham.  Vi benyttet sjansen til å forlate stedet - med filmen i behold.

Lege Benterud var snart tilbake i leiren med utstyr til å trekke tannen, men da unggutten med byllen så legen stakk han skyndsomt av.
Selv dro jeg opp i Kaoukaba sammen med en del norske journalister, og da skjedde noe som sto i skarp kontrast til det jeg nettopp har fortalt om. Mens jeg sto og snakket med et par av de norske soldatene, hørte vi plutselig et hvin i luften etterfulgt av et kraftig drønn. Bombekastergranater. Men hvem skjøt?  - Jo, det viste seg å være de samme PLO-soldater vi nettopp hadde besøkt og gitt legebehandling. Hvorfor de skjøt, vites ikke, men det var ikke uvanlig at vi ble beskutt uten noen spesiell grunn.  Granatene falt tett i og utenfor Kaoukaba, og beskytingen fortsatte utover kvelden mot den norske stillingen.  En av soldatene, Ole J. Eriksen fra Hyggen, ble truffet i benet av en granatsplint og ble fraktet til feltsykehuset av ambulansen, som nærmest kjørte spissrotgang mellom granatnedslagene.

Av sikkerhetsmessige grunner ble en del av troppen i Kaoukaba trukket ut denne kvelden, bare 12 mann ble igjen.  Men disse 12 hadde en nervepirrende natt.  Granatene haglet ned over leiren og troppssjefen ba flere ganger innstendig om å få åpne ild mot geriljasoldatene et stykke unna.  Dette ble det lagt ned forbud mot.  Ingen gjengjeldelse av beskytningen.  Tre ganger tok den norske staben kontakt med hovedkvarteret i Naqura og ba om å få åpne ild, men alle gangene kom det negativt svar.

Da vi dro fra Norge ble det klart gitt uttrykk for, at dersom den norske styrken havnet i direkte krigshandlinger, skulle den trekkes ut øyeblikkelig.  Tidlig i april hadde vi allerede hatt tre skyteepisoder, skudd som var rettet direkte mot oss.  Blant de norske FN-soldatene hersket det ingen tvil om at de var havnet midt inne i en alvorlig konfliktsituasjon.

Etter episoden i Kaoukaba ble en del av den norske troppen trukket ut, og dette medførte at både libanesiske og israelske aviser hevdet at hele den norske styrken var trukket ut av byen.  På den tiden kjørte vi daglig gjennom falangistenes by Marjayoun, og etter Kaoukaba-affæren merket vi en kjøligere holdning hos sivilbefolkningen.  Det ble malt slagord på husveggene i byen. Norways out, Norway soldier cowards, Norway go home og lignende.  Tidligere hilste alltid sivilbefolkningen oss ved å gjøre V-tegnet, nå gjorde de også V-tegnet, bare med den forskjell at de holdt fingrene vendt nedover.  Falangistene i byen benyttet enhver anledning til å stoppe og forsinke norske kjøretøyer, og etter klokken 18 var det ikke mulig å passere byen.

Den engelskspråklige avisen Jerusalem Post bragte også et faksimileoppslag av en førsteside i Verdens Gang, som viste en norsk offiser i samtale med PLO-folk.  Jerusalem Post hevdet at nordmennene nå lot PLO få både lillefingeren og hele hånden og at vi lot PLO få ta seg til rette i Kaoukaba.  Dette var selvsagt fullstendig feil.

I den israelske grensebyen Metulla ble vi stoppet av befolkningen, som spurte oss hva vi mente med å trekke oss ut av området og overlate alt til PLO. Vi måtte forklare at artikkelen i Jerusalem Post bygget på gale informasjoner, og denne forklaringen ble stort sett godtatt.
Men det var utrivelig å kjøre gjennom Marjayoun etter denne episoden, og vi følte oss temmelig uglesett.

 Fortsettelse om en uke

Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.

Sist oppdatert:7/20/2011 7:11:47 PM
  

Kilde: norvetnet.no