Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel73.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


28.01.2006
Farlig Fred - Del 2 av 28 - 700 FN-soldater er klare

Norske soldater rykker inn i Ebel es Saqi i 1978I dagene før påske forsto man at noe var i gjære i FN i New York, og man ante at FN-soldater kunne bli satt inn i syd-Libanon ganske snart. Den norske FN-bataljonen besto av omkring 1200 mann rulleført og klar til tjeneste for fredens sak, og et par dager før påskeferien satte inn, forsto man at det ville bli aktuelt å sette inn den norske styrken i aktiv tjeneste. De første befalingsmennene ble innkalt til Onsrud med beskjed om å møte øyeblikkelig, og allerede skjærtorsdag var de fleste offiserer på plass. Men selv om man hadde nok soldater og befal rulleført, var det også flere som ringte inn til den rulleførende avdeling på Onsrud og meldte seg frivillig til tjeneste etter at det i FN's sikkerhetsråd var blitt vedtatt å sende FN-soldater til syd-Libanon, og Norge hadde tilbudt seg å sende soldater. Den norske regjering drøftet saken og vedtok å la FN få disponere våre styrker. Og for å si det enkelt, FN i New York ga beskjed om at den norske styrken skulle samles raskest mulig og sendes av gårde i løpet av få dager.

Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken
avsnitt for avsnitt.

Og da begynte sneballen å rulle. På grunn av påsken var det vanskelig å få tak i mannskapene, men meldinger ble daglig sendt ut på radio og i fjernsyn, og folk med FN-kontrakt ble bedt om å møte snarest mulig på Trandum. Folk avbrøt sin påskeferie i all hast, tok hastig avskjed med familie og strømmet inn til Trandum, hvor det en tid hersket kaotiske tilstander. 700 mann skulle utstyres og sendes nedover så snart som mulig, og påsken gjorde sitt til at denne oppgaven ble ekstra vanskelig, samtidig som det også satte vår beredskapsordning på en hard prøve. Major Kaare Pedersen ved rulleførende avdeling på Onsrud gikk en hektisk tid i møte, men han og hans hurtig innkalte stab kom ut av oppgaven med glans.

Min innkallelse kom pr. telefon onsdag 22. mars. Jeg hadde riktignok ventet på den telefonbeskjeden, men hadde i det lengste håpet at man hadde fått tak i en annen presseoffiser i stedet for meg. Men nei, onsdag ettermiddag ringte en politibetjent fra Trondheim politikammer og ga beskjed om at jeg var ønsket på Onsrud øyeblikkelig.
Min kone Brit ble litt blek da jeg fortalte om beskjeden, men aksepterte faktum, selv om hun ikke likte tanken på å være alene med barna i seks måneder. Og - som mange andre hustruer - hun likte ikke tanken på at husfaren skulle oppholde seg et halvt år i et av de for tiden mest urolige verdenshjørner. Selv må jeg innrømme at jeg kjente sommerfuglene flakse i maven. Nå var det altså skjedd, ut i FN-oppdrag, og det til et svært ufredelig område.

Jeg gikk en tur bort i Adresseavisens redaksjon, som ligger bare et steinkast fra mitt hjem. Jeg ringte til min 11-årige datter Tone Cecilie, som var på ferie sydpå. Hun var lykkelig over å få snakke med pappa, og jeg fortalte at jeg skulle ut og reise og at jeg ville bli borte en stund.
- Å, hvor lenge blir du borte, pappa?
- Til utpå høsten, jeg skal til Libanon, forstår du.
Og som vanlig når hun hørte jeg skulle ut og reise, hadde hun et ønske.
- Pappa, kjøp med en ting til meg, da.
Men med ett ble det stille i den andre enden av linjen. Hun forsto plutselig hva jeg skulle ut på og at jeg kom til å bli borte svært lenge. Hele sommeren. En gråtkvalt pikestemme kom tilbake i telefonen:
- Pappa, ikke reis. Det er så langt borte og så farlig. Pappa, vær så snill ...
Hun gråt stille i telefonen, og det var vondt å skulle si adjø.
- Men jeg kommer jo hjem til høsten, Tone.
- Pappa da ...
Det var nok mang en pappa som ikke hadde det helt godt i disse dagene. Lite hyggelig var det også for de pårørende, som etter en hastig avskjed ble stående igjen i det uvisse.
Det ble en stille kveld hjemme dagen før jeg skulle dra. Sønnen Per Andreas sa tidlig god natt og gikk til køys.
Nå er vel ikke seks måneders FN-tjeneste noe å ta slik på vei for, vil kanskje mange si. Nei vel, men det var likevel ikke med lystig sinn man pakket ned det nødvendigste i en veske og dro ut i oppdrag for verdensfredens skyld.

 Fortsettelse om en uke

 

Sist oppdatert:20.07.2011 19.09.51
  

Kilde: norvetnet.no