Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel467.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


4/17/2016
Massakren i Qana 18. april, 1996
Torsdag 18. april 1996 rundt klokken 14:00 skjedde den mest tragiske hendelsen i UNIFIL, Sør-Libanon
 
Etter at den israelske invasjonen "Grapes of Wrath" fra luft, sjø og land hadde lammet alt normalt liv i Sør Libanon og fortrengt hundretusener av sivile fra sine hjem, bombarderte Israelsk artilleri som lå på den libanesiske/israelske grensen FN posisjonen (hovedkvarteret til bataljonen fra Fiji) hvor 800 sivile libanesere hadde søkt ly. Resultatet var 106 sivile drepte og ca 200 skadde sivile og fire fijianske FN soldater (Capt S. Dakai - Militær Etterretning Offiser, Capt M. Seru - tannlege, Lcpl G Bakoso -Infanterist, PTE I. Bulivou - Infanterist).
 
 
Av Svein Viland
 
 
"It was a massacre. Not since Sabra and Chatila had I seen the innocent slaughtered like this."
- Robert Fisk
 
Invasjonen som startet 11. april hadde medført at jeg ikke kunne se om min familie som bodde i Beirut, jeg satt fast i Sør Libanon og kunne ikke kjøre bil opp til Beirut, all helikopter trafikk var avlyst på grunn av den pågående krigføringen.
 
Jeg hadde fått i oppdrag og se etter strømaggregatene på UNIFIL House i Beirut og ville i den forbindelse kunne kombinere tjenesteoppdraget med å se om familien min hadde det greit. Jeg sluttet meg til en fijiansk konvoi fra Naqoura (hovedkvarteret til UNIFIL) ca klokken13:00 den 18. april. Konvoien skulle kjøre til Beirut og motta fijianske politikere på flyplassen og eskortere dem tilbake til Fijibatt.
 
Som vi kjørte opp kystveien fra Naqoura gjorde konvoien en høyresving rett før byen Tyr. Jeg spurte sjåføren av bilen hvorfor vi skulle forlate hovedveien. Han forklarte at den fijianske bataljonssjefen var i konvoien, og han trengte eskorte tilbake til sitt eget hovedkvarter. Jeg tenkte at det var greit nok men jeg hadde heller ingen andre alternativer enn å følge konvoien, tross alt skulle vi stoppe mindre enn en halv time i Qana hvor bataljonens hovedkvarter var. Fijiansk mannskap skulle hente uniformseffekter og sjekke våpen, jeg bestemte meg for å sjekke over strømaggregatene i leiren, og vi ville forlate innen kort tid. Slik gikk det ikke, jeg fikk livet snudd på hodet som følge av oppdraget.
 
Jeg vil nå forsøke å forklare hva jeg opplevde der:
Flyktninger hentet matrasjoner levert av UNIFIL, noen var opptatt med å vaske klær andre travle med små barn. Ungdommer lekte seg med baller på basketballbanen. Leiren var svært overfylt. Folk stod, satt og lå over alt. Jeg sto foran leirens hovedbygning og røykte en sigarett, alt var rolig og ingen tegn til bråk kunne observeres. Da kunne jeg høre det, lyden av bombekastere eller kanskje katuysha raketter, jeg anslo at det ble avfyrt ca 200m fra leiren.
 
Jeg hadde på den tiden åtte års erfaring med UNIFIL. Det var derfor jeg forflyttet meg til baksiden av bygningen. I og med at noen hadde avfyrt bombekastere eller raketter så nærme leiren visste jeg at faren var overhengende stor for at granater kunne falle inne i leiren, og det ville være dødelig. Jeg forventet gjengjeldelse, men ikke mer enn det vi kalte "firing close", altså at granatene kunne lande ubehagelig nær oss.
 
Det ble gjort som i en refleks. Du kjenner kanskje følelsen når du kjører bilen ned en bratt bakke? Du tar deg selv i å tenke - hva om jeg mister bremsene nå? Hva gjør jeg for å unngå en dødsulykke? Det samme, når du ferdes i felten og er utsatt for stor fare i krigsområder slik som Sør-Libanon var. Du går gjennom ulike teorier hundrevis om ikke tusenvis av ganger i din egen underbevissthet. Når den virkelige tingen skjer handler du på slike reflekser. Personer uten denne erfaringen vil kanskje kalle meg paranoid, for meg betød det forskjellen på liv og død.
 
På vei til nærmeste bomberom ropte jeg og ba folk om å ta dekning. De fleste av de sivile flyktningene forstod ikke hva jeg prøvde å fortelle dem, jeg kan ikke snakke godt arabisk.
Da innså jeg at det ville være for sent for de fleste av dem. Den første innkommende howitzer155mm artilleri granaten dundret i bakken bare meter fra der jeg stod foran inngangen til bomberommet, og lufttrykket slengte meg inn i bunkeren der fire soldater allerede var på plass.
 
I løpet av hele den tiden som vi mottok innkommende artillerigranater stormet folk til bunkeren som ble overbefolket i løpet av veldig kort tid. Vi ble stående rett opp og ned som sild i tønne, bunkeren ble så overfylt at døren ikke kunne lukkes og folk krøp ved inngangen.
 
De fleste menneskene; kvinner, barn og noen eldre menn blødde kraftig fra skader etter granatsplinter Noen i hodet andre fra åpne mager og dype kjøttsår. Det var absolutt ikke rett tid for oss å få panikk. Vi var opptatt med å gi førstehjelp til de sårede.
 
Veldig snart ble gulvet veldig sleipt av blod og innvoller, lukten gjorde meg kvalm, men dette var ikke rett tid og sted for å kaste opp. Sivile hylte, ropte, og gråt. I lag med de stadige granatnedslagene, ildkulene og kruttrøyken ble dette øredøvende og jeg kunne ikke høre hva jeg selv tenkte, på ett tidspunkt måtte jeg heve stemmen min kraftig og rope i sinne, jobbe med livredning var vanskelig på grunn av omstendighetene.
 
Mødre gråt og ba for sine barn, familier hadde blitt separert. Ingen visste om deres egne familiemedlemmer hadde klart å komme seg i sikkerhet andre steder, eller om de var døende utenfor. En kvinne forsøkte i panikk å forlate bunkeren for å finne sine savnede barn. Jeg grep tak i henne og holdt henne hardt, hun må ha fått blåmerker på armene fra hendene mine. Hun var i sjokk, mistet kontrollen og var rasende sint. I dag er jeg ikke sikker på om hun ville ha blitt sprengt i småbiter hvis jeg hadde sluppet taket i henne og latt henne forlate bunkeren. Spørsmålet som gnager meg natt og dag er: kunne hun ha reddet hennes barns liv, skal jeg klandre meg selv for at alle hennes barn ble drept i Qana den dagen? Jeg glemmer aldri måten som hun så på meg, med så mye hat i øynene at det gjorde meg ukomfortabel. Jeg kjente at hun der og da ga meg skylden for at hun ikke fikk redde sine egne barn.
 
En av de fijianske soldatene forlot bunkeren for å redde en ung gutt (ca 15 år), soldaten løp mot gutten og grep ham rundt hoftene, like etter forsvant begge i en rød blodtåke. Gutten hadde blitt truffet av en granatsplint i magen mens soldaten hadde ham i armene. Når den røde tåken hadde lagt seg kunne jeg se at soldaten som var blitt helt rød av guttens blod holdt halvparten gutten. Overkroppen var blitt sprengt bort mellom hendene på soldaten.
 
Når operasjonsrommet ga ordre om å forlate bunkeren og jeg kom ut var synet som møtte meg minst hundre ganger verre enn det verste jeg hadde forestilt meg. Det var som å vandre i tykk tåke, kruttrøyken lå som et tykt teppe over hele leiren. Hver eneste bygning hadde blitt ødelagt av granatsplinter. Det var døde mennesker overalt, hoder, armer og føtter hadde blitt sprengt av menneskene, og likene var forkullet av brannen som oppstår ved granatnedslag.
 
Forkullede lik med innvoller tytende ut av magen og hjernemasse lå strødd over store deler av leiren. Barn hadde blitt revet i småbiter, en død kvinne hang i et tre, et annet hodeløst lik dinglet fra taket til en av bygningene.
 
Jeg deltok i å gi førstehjelp til de sårede og samlet kroppsdeler fra mennesker som var sprengt i stykker. Hoder, armer, ben, fingre, innvoller og alle de andre tingene menneskekroppen består av. Jeg ble gjennomvåt av blod og urin fra andre mennesker helt inn til huden, håret mitt var klissete og seigt av blod. Jeg følte smaken av andres blod i munnen min. Jeg samlet døde mennesker og kroppsdeler fra forskjellige lik og la de i samme likposer, og lastet likposene på lastebiler.
 
Det hender fortsatt at jeg våkner opp om natten svett og skjelvende, helt utslitt om morgenen. I likhet med bygninger i bataljonens hovedkvarter, bærer jeg også på mine sår, men mine sår er usynlige. Jeg ønsker ikke å tenke på hva som skjedde lenger, men tankene er tvunget på meg, jeg har flashbacks fra den forferdelige dagen og det suser i hodet mitt når jeg ser bulldosere og helikoptre, jeg kan bli kvalm og få panikkangst når jeg kjenner lukten av grillet mat, nyttårsaften med raketter og kruttlukt fortoner seg som å være tilbake i helvete.
 
Jeg er en av de uheldige som opplevde denne massakren og likevel er jeg en av de heldige som overlevde. Det hender fortsatt at jeg hjemsøkes av denne massakren flere ganger o m dagen. Hendelsen i Qana har uten tvil fordervet min livskvalitet.
 
De fleste av de drepte og skadde var kvinner og barn. Ødeleggelsene ubeskrivelige. Synet av ødeleggelsene var så forferdelig at jeg synes det er svært opprivende og vanskelig å skrive det ned, leiren vår var blitt forvandlet til et krematorium. Lammet av blodbadet ble leiren tømt for bitene av mer enn 100 libanesiske flyktninger blåst i fillebiter av 155mm howitzer artilleri granater. Blod og innvoller var smurt utover hele bakken og i de provisoriske husene der libanesiske flyktninger fordrevne fra sine hjem hadde søkt tilflukt.
 
Det var døde mennesker og kroppsdeler over alt, brente lemmer og biter av menneskekjøtt lå strødd over hele området.
 
Denne dagen hadde jeg menneskeblod i håret mitt og på hendene mine, klærne mine var våte til huden min av samme blod. Blandingen av luktende blod, urin, brent menneskekjøtt og brent krutt, sammen med virkningen av granatnedslag og hundrevis av skrikende mennesker i sjokk er den verste av mine erfaringer under min tid med FN som varte i nesten 20 år. Man tror aldri at man skal bli utsatt for hendelser av denne dimensjonen, selv ikke i krig.
 
For UNIFIL som har vært i Sør-Libanon siden 1978 var dette det blodigste angrepet noensinne. Det var totalt 8 bunkere i leiren med total kapasitet for 200 personer. I det øyeblikket var det 150 soldater og omlag 800 sivile i samme leiren. Det var umulig å ivareta alle og vi ble måtte ta umenneskelige valg; hvem skal få overleve og hvem skal risiker å bli drept.
 
Etter hendelsen i Qana fortsatte vi med det eneste kjørbare kjøretøyet fra konvoien, vi skulle videre til Beirut. Om lag 20 km sør for Beirut lå to Israelske krigsskip og bombet kyststripen få meter nedenfor veien vi kjørte på.
 
Min familie bodde i Beirut, og jeg hadde ikke vært i stand til å se om dem på mange dager. Min kone ringte meg på min mobiltelefon og spurte om jeg hadde hørt hva som skjedde i Qana, massakren vare allerede kringkastet på alle de store nyhetskanalene som CNN og BBC. Jeg ønsket ikke å bekymre henne mer enn nødvendig, så jeg fortalte henne at jeg hadde hørt om det, men jeg var for opptatt til å snakke på telefonen.
 
 
 
 
Svein Viland
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Sist oppdatert:4/18/2016 12:10:54 AM
  

Kilde: norvetnet.no