Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel456.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


10/26/2013
Åpent brev til veteraninspektør Robert Mood.

Paul SminesDen nasjonale veterankonferansen 2013 som er den andre i rekken, er nettopp avsluttet, og noen av oss som var tilstede sitter igjen med det samme inntrykket vi hadde etter fjordårets konferanse: at dette er et utstillingsvindu for forsvaret hvor man kan fortelle hvor flinke man er, og ikke et sted man møtes for å diskutere de utfordringer som er i samfunnet for våre veteraner.

Av Paul Smines, veteran
 
 
Det at forsvaret i dag er flinkere til å ta vare på sine kvinner og menn som reiser ut i internasjonale oppdrag en de var bare for noen år siden er bra, men om man skal lage store konferanser hvor det er det eneste inntrykket man sitter igjen med etter tre dager så blir det for uinteressant i framtiden å delta på disse arrangementene for oss ”gamle” veteraner.

 De veteraner som var ute i tjeneste før 2010 har fått et ”B” stempel i oppfølging og behandling av det norske forsvaret og det norske samfunnet. Det er i denne gruppen av veteraner man finner de store personlige tragediene og selvmordene og det er her hjelpebehovet er størst når det gjelder oppfølging av helsevesenet – NAV – rusomsorgen – spesialhelsetjenesten og ikke minst en rettferdig og verdig behandling i statens pensjonskasse.

 Mange av de eldre veteranene føler seg dessverre mistenkeliggjort i sitt møte med det offentlige hjelpeapparatet, hvor det nesten stilles spørsmål om deres motiver for å søke hjelp og man må oppleve at man blir gransket og ofte ydmyket når man søker den lov pålagte kompensasjonen etter tapt inntekt på grunn av en psykisk eller fysisks skade

 Alle veteraner hadde en forventning til, og et håp om at det skulle bli et bedre tilbud til dem da forsvarets veterantjeneste ble etablert og handlingsplanen ”i tjeneste for norge” ble vedtatt.

 Man så på veteraninspektøren som ”sin mann”, og ikke minst ”sitt håp”, om at nå skulle kampen mot systemet og myndighetsorganene være over.
 Man hadde en forventning til at man skulle få litt respekt tilbake fra det samfunnet man faktisk hadde sagt ja til å uføre de oppdrag som er de farligste noen yrkesgrupper kan ha i norge, nemlig det å være soldat i krigs og konfliktområder ute i verden.

 Våre forventninger til deg general var store og vi fikk et inntrykk av at du var mannen som kunne tåle de store forventningene vi hadde.

 Jeg velger å bruke et bilde på å illustrere hvordan jeg og andre føler det i dagens samfunn, og jeg gjør det med full respekt for de som opplevde det i virkeligheten:
 Under krigen opplevde mange krigsseilere som lå i sjøen etter at de var torpedert at andre skip i konvoien ikke stoppet for å reddet de, men hadde ordre om å bare kjøre videre.

 Den følelsen av svik og hjelpeløshet de måtte følt har også mange av dagens veteraner. Vi føler oss sviktet av nasjonen vi reiste ut for, og lovnaden om at man nå hadde lært av hvordan våre krigsseilere på en skammelig måte ble behandlet på og at nå skal ting bli bedre.

 Disse tingene er bare blitt bedre på papiret og i festtaler, men at man ser lite eller ingen forbedring på lokalt plan rundt om i norge.

 Handlingsplanen som nå er inne i sin sluttfase og som nå skal videre føres under en annen organisering med en ny ledelse struktur har fokus på stadig tjenestegjørende veteraner og de som er på vei ut av forsvaret og inn i det sivile liv.
 Forsvaret har ikke noe ansvar for en veteran etter ett år og man forventer at det sivile samfunnet skal være godt nok rustet til å ta imot veteranene om de trenger videre oppfølging etter dette.
 Dessverre er dette ikke kommet på plass enda, NAV – Helsetjenesten – RVTS – og SPK får alle strykkarakterer i møte med veteranen og lovnaden om at man kan henvende seg til forsvarets veterantjeneste for å få hjelp faller litt sammen når man oppdager det at det eneste det medfører er at det blir bare et ekstra ledd å forholde seg til.
 Forsvarets veterantjeneste ikke har mulighet eller mandat til å gjøre annet en å henvise veteranen til de samme instansene som ikke kunne hjelpe de i den første runden.
 På konferansen lovet du fra talerstolen at alle som trengte psykologisk oppfølging uansett hvor lenge det var siden de var i tjeneste kunne få det gjennom forsvaret, du unnlot å fortelle at det man får tilbud om er en time for utredning før man blir henvist tilbake til et helsevesen som ikke er i stand til å gi en oppfølging de fleste steder i landet pr i dag.

 Jeg har allikevel tatt din oppfordring og nå kontaktet forsvaret for å se om jeg kan få en time til utredning, får jeg den så vil den i så fall bli min utredning nummer åtte bare i år, og det innbefatter en utredning gjennom statens pensjonskasse som ikke bare ble oppfattet som nedverdigende for meg men som også bør være nedverdigende for norge som nasjon.

 General: jeg er så gjennom utredet at selv jeg som Bergenser føler at det blir litt i overkant mange ganger jeg må fortelle om meg selv og min historie uten å få komme videre i behandlingsapparatet.

 Jeg har i år ved flere anledninger, slik jeg har gjort det jevnlig siden jeg fikk min ptsd skade kontaktet helsevesenet om hjelp og behandling, jeg er sliten og trenger at noen andre gir meg hjelp til å ikke gi opp og bli en ny veteran i selvmords statistikken, slik vi dessverre har alt for mange av allerede,
 Det finnes ikke et tilbud for meg eller noen som vil gi meg en behandling for mine traumer.
 En av begrunnelsene jeg har fått i det siste er at jeg har opplevd for mange alvorlige hendelser og det gjør at de jeg har kontaktet føler jeg trenger for mye hjelp.
 Når en psykolog eller psykiater føler at jeg har for mye alvorlige hendelser i min karriere til at de tør å behandle meg, hvordan tror du da jeg har det inni meg som må leve med disse minnene dag og natt har det?

 Du sa også at de som følte de trengte hjelp i forbindelse med NAV og trygde saker kan få det av forsvarets veterantjeneste, men du glemmer igjen å fortelle at det eneste dere kan gjøre er å informere om hva skjema man bør ta med seg når man skal gå på sitt lokale NAV kontor.
 De som blir sent ut for norge er villig til å ofre livet og helsen for en sak, og eller for sine med soldater, og som sanitetsmann i flere kontingenter i Libanon, golfkrigen og under hele krigen på Balkan var det en plikt og et spørsmål om ære for meg å rykke ut for å hjelpe en skadet med soldat, uansett hvor risikabelt og livstruende det kunne være for meg.
 Jeg har respekt og forståelse for at du som veteraninspektør har en stilling og en plikt til å være lojal mot det som forsvarsledelsen bestemmer.
 Jeg synes det er bedre om du heller forteller meg at den neste båten i konvoien ikke vil stoppe og redde oss som ligger å kjemper for å holde oss flytende.
 Være så ærlig med oss veteraner som var ute å ble skadet før 2010 og si at vi dessverre er overlatt til oss selv og må selv prøve å svømme til en livvest for å redde våre egne liv.

 Vi tåler og vi fortjener å få vite den sannheten, og ja, noen av oss vil nok gi opp og la oss synke ned i havet, og noen av oss vil prøve å finne andre måter å redde oss selv med, men vi vil da gjøre det uten bitterhet eller en følelse av å bli sviktet.
 Jeg vet at den framtidige veteransatsningen i norge ikke vil innbefatte meg, jeg vet at tilbudet til veteraner og deres pårørende ikke vil gjelde meg og min familie, jeg vet at den framtidige forsvarets veterantjeneste vil ha et enda større fokus på de nye veteranene og ikke på meg som er en gammal veteran, jeg vet at du også vet disse tingene.
 General: du har min fulle respekt og anerkjennelse for den du er som veteran og offiser. jeg skulle ønske du kunne være litt mer soldat og at du stoppet skipet slik at vi også kunne bli reddet, og at du var litt mindre politisk korrekt og fulgte det som samfunnet har lagt opp til nå med å la oss eldre veteraner bli en glemt gruppe igjen.
 Jeg skulle ønske du av alle levde opp til de forventningene vi fikk om at du ikke ville la noen ligge såret igjen på slagmarken men at du var den som ville risikere alt for å redde oss.
 Hadde du eller nasjonen igjen ”kalt til strid” så hadde også vi møtt opp, noen uten en fot eller en arm, noen i rullestol og andre med store psykiske sår.
 Vi hadde nok brukt litt tid på å komme oss ”på linje” og noen måtte sikkert støttes, men vi hadde stil opp, for det er slik vi er.
 Vår lojalitet og æresfølelse var jo nettopp det som forsvaret la vekt på og satt pris på da vi reiste ut i ulike konfliker, og den sitter i oss som en del av oss.

 Når du i dine taler sier at ”man snart er i mål og nå er alt så mye bedre” så husk da at maten enda ikke er kommet fram til vi som sitter nederst ved bordet, ments dere på toppen allerede er i gang med ”takk for maten” talene.
 Ikke gå ut offentlig å si at nå er alt bra er du snill.
 Du er en mann som høster stor respekt i samfunnet og du blir lyttet til av alle både i og utenfor forsvaret og det politiske system.
 Når du friskemelder veteranene i norge så tror alle som hører det at nå er alt bra, og vi vet jo at det ikke stemmer.

 Si heller at forsvaret ikke har et tilbud for oss gamle veteraner, si at hjelpetilbudet ikke er bra nok, da vil kanskje noen andre ta ansvaret og gi oss et tilbud, da vil kanskje noen sende en annen båt for å redde oss, men tror alle at ting nå er bra så vil vi alle synke ned og bli borte med tiden.

 Paul Smines. Skadet veteran fra norges internasjonale sikkerhetspolitikk.
 
 
 
 
 
 
Sist oppdatert:10/26/2013 4:14:14 PM
  

Kilde: norvetnet.no