Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel451.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


12/14/2012
Å legge Steen til byrden
Norsk soldat i BosniaDet er krigen i Bosnia som kommer når jeg sover, den kommer alltid og den forandres aldri. Et barn ble skutt i hodet, rett ved min side.
 
Hvordan skal jeg kunne forklare for mennesker hvordan mitt liv leves og føles. Hva skal jeg begynne med? Dette er ikke en historie, dette pågår mens du leser…
 
Jeg er ett halvt menneske, og en veteran på søken etter helhet og liv.
 
 
 
-Ser at starten kanskje har fått noen til å lure, men slik er det. Det aller meste av livet mitt har vært levd i rolige, fredelige og varme år, om jeg kan bruke en slik metafor. Ca. 3 av disse årene har jeg vært ute i internasjonal tjeneste for Norge, enten i FN eller NATO sin favør men på oppfordring fra Staten. 90-95 % av den tiden ute er kanskje den beste tiden og mest meningsfylte av mitt liv.
 
Dessverre var 5-10 % av tiden ute også den verste i form av opplevelser, synsopplevelser og fravær av trygghet, samt reell fare for eget liv. Jeg har tilbrakt mye tid i Libanon og på Balkan, jeg har sett, luktet og smakt luft som ikke finnes i fred. Det er krigen i Bosnia som kommer når jeg sover, den kommer alltid og den forandres aldri. Et barn ble skutt i hodet, rett ved min side. De skrik som hennes venninne skrek og frykten i det skutte barns øyne kommer alltid til meg i søvne. Det er noe forferdelig vanskelig med å se et døende barn inn i øynene mens du forsøker å lindre skaden. Et søkende blikk, spørrende fryktfullt men allikevel undrende…dør jeg nå ? ringer i ørene min på et språk jeg ikke kan. Men jeg skjønner at det er det hun spør om. Det er da jeg våkner, men ei 9-10 år gammel døende jente i armene mine. Det er min skyld, det er det verste. Hadde ikke jeg og min makker vært der ville ingen skutt mot to FN soldater og truffet et lite barn i stedet.
 
Jeg har en lidelse som eksisterer 100 % av tiden gjennom mine dager. Når sant skal sies så er dagen ikke den verste delen av døgnet, men den formes av det som oppleves om natten. Jeg har uten unntak gjennom snart 16 år hatt samme tilbakevendende mareritt. Marerittet er ikke innbilt eller et fantasifoster, det er en reell gjenopplevelse av en hendelse. Dette preger søvnbildet til de grader at jeg i snitt gjennom de siste 15 årene jeg har registrert det, har sovet ca. 5,3 timer i døgnet.  Jeg er trøtt, jeg er sliten allerede før jeg har stått opp. Dette preger min samhandling med mennesker rundt meg, min evne til å gi min fulle oppmerksomhet til andre. Hukommelsen min svikter, navn og ansikter forsvinner like fort som de kommer. Konsentrasjonsevnen er svekket og det skaper, om ikke problemer, så i alle fall gnisninger og irritasjon både hos meg og de rundt meg.
 
Dette var en kort beskrivelse av hva dagen mangler, det gir kanskje en forståelse for hva natten innebærer. Å våkne våt av svette, med kramper i muskulatur og et adrenalinrush uten like, er noe jeg vil være foruten. Det går ikke, det ligger for dypt i min underbevissthet. At jeg har lært å leve med det fjerner ikke lidelsen eller at jeg lider av det. Det å ikke huske enkle ting eller skvette av uvante lyder er kanskje ikke så unormalt.Når det skjer daglig og ditt barn på 5 år begynner å ta hensyn, for at pappa ikke skal skvette, da skjærer dypt i min sjel og hjerte. At mitt barn ser sin pappa lide, et barn på 5 må leve med å oppleve, og ser sin far skvette, gråte, svette alene i stua om natta pga mareritt.
 
Utfra dette tar hun hensyn. Hun ser mer og bedre enn det de fleste spesialister og psykiatere har funnet ut med sine kunnskaper og åpenbare diagnoseskjemaer.  Jovisst er jeg skadet, men kanskje bare litt? Fire mener ja, tjenesten har skylden, eller det er i alle fall årsaken. En sa noe annet, etter en og en halvtime med spørsmål og en halvmeters bunke med papir. Min skade var under tvil kanskje fra tjenesten. Staten synes det da under tvil kunne tilsies 50 % skade. For jeg hadde vært på TV og tydelig vist at jeg hadde mye krefter og restarbeidsevne.
 
Jeg beklager at min datter på 5 år, må se og vite mer om min lidelse enn det Staten og dens spesialister ønsker å se.
 
Når min kone var gravid med min datter fikk vi vite av en forfatter, at barnet som ble skutt overlevde så vidt, selv om hun var klinisk død rett etter at jeg leverte henne på sykehus. Min datter bærer det skutte barns navn, Amalie på norsk, Amale på Bosnisk.
 
Det er noe tragisk ved det hele, at uansett hvem som synes hva, om min skade, eller uansett prosent andeler og eksperter, så er det en sannhet som ikke forandres:
 
Min datter ser fortsatt sin far gråte og skjelve i stua de nettene hun også våkner av mine mareritt.
 
Jeg er ett halvt menneske for min datter om dagen, de nettene hun våkner ser hun en 100 % skadet veteran som hun synes synd på og tar hensyn til på dagtid.
 
Kan du føle min skam og se min skyldfølelse? Ett fem år gammelt barn skal ikke være den som ser eller forstår mer, en den Stat som har sendt meg ut i tjeneste, eller undersøker meg etter hendelser og traumer.
 
Så derfor spør jeg åpent:
 
Kjære Forsvarsminister, min familie og jeg ber deg komme og bo hos oss i en uke. Slik at du kan sitte i stua med meg om natten og gi min datter litt mer søvn. Så kan du trøste meg med dine festtaler, intensjoner og før, under og etter tjeneste løftene. Kom og se hva som leves, sitt nær det som lides og si til min familie, «jeg tror han bare er litt skadd, dette går over, ikke tenk så mye på det»
 
Se min datter inn i øynene og hør henne forklare det hun forklarte legene for litt siden; « pappaen min har sovepine, derfor er han oppe om natta. Han gråter noen ganger, da trøster jeg han med bamse»
 
Få et ekte innblikk i min og min families hverdag, og se min datter i øynene og si: Vi skal hjelpe din pappa, en av nasjonens mange veteraner, på alle måter, slik at pappaen din kan være helt din og være helt menneske. Både for deg og din mamma. For jeg kan ikke engang se hvordan hun har orket og klart å holde familien samlet så lenge, så alene.»
 
Gi meg livet tilbake, gi meg anerkjennelse for min lidelse ikke la en «ekspert» ta fra meg sannheten for det passer bedre økonomisk for SPK.
 
Men mest av alt, hjelp meg å gi min datter en god oppvekst med en hel far og en samlet familie rundt henne.  Gjør meg hel, og gi meg tilbake muligheten å være en hel far for min datter og ikke minst for min kone.
 
 
Takk
Jan William Steen
Veteran og skadd.
 
 
 
 
 
Sist oppdatert:12/15/2012 12:22:13 AM
  

Kilde: norvetnet.no