Følgende er hentet fra forumet på www.norvetnet.no, diskuter gjerne innlegget i vårt forum.

Jeg har nå holdt på siden 2006 med min sak opp i mot forsvaret. Det var først da jeg begynte å skjønne noe var galt. Og det var fordi noen andre tok det opp med meg. Jeg så det ikke selv. Det var 6 år etter at jeg kom hjem fra utenlandstjeneste.

Hva er erfaringen ift tiden det tar før man har kommet seg gjennom alle poster og instanser og faktisk har noe å vise til ift erstatningsspørsmålet?

Har vært innom psykolog for å få en spesialisterklæring. Som endte i en erklæring jeg ikke kjente meg igjen i, da det var veldige faktafeil ift det jeg fortalte han om situasjoner og oppgaver. Rapporten skulle ta 14 dager å få ferdig, denne psykologen brukte 4 mnd før han endelig klarte å få noe ned på papir. Etter innstendig mas fra både meg, advokaten min og SPK. Og den slo fast at jeg led av forhøyet stressnivå, angst og gud vet hva. Men det pussige er at denne psykologen bare klarte å relatere 10% av skadeomfanget til tjenesten. Og det ble gjennomført 5 tester, hvor jeg skulle fylle ut noen skjemaer. 4 av testene slo fast PTSD, den 5 testen tok for seg det som går på tid før man fikk symptomer som kunne være relatert til tjenesten. Og jeg, som de fleste andre vil jeg tro, relaterte ikke søvnproblemer, stress osv til hendelser fra utenlandstjeneste som burde dokumenteres med tanke på framtidige problemer. Jeg gikk rett tilbake til min jobb i FO/E. Samme dag som jeg landet hjemme var det rett på jobb.

Beklager den lange innledningen, men hva er erfaringen der ute med det spørsmålet om symptomer og tiden før det blir registrert i helsesystemet? Jeg fikk avslag på erstatningssaken min pga det ikke var registrert i helsesystemet før etter 6 år.
Og slik jeg forstår det så er det faktisk en omstridt undersøkelse. Hva er erfaringen rundt dette?

Og slik jeg ser det, med det siste innspillet fra regjeringen, hvor de åpner for at det skal bli en "kortere canossagange" for veteraner med senskader for å få erstatning, så burde denne testen/kravet falle bort.

Finnes det noe statistikk på hvor mange veteraner det faktisk er med senskader? For hadde vært greit å fått tall på det, og hvor mange som faktisk har fått erstatning, og erstatning som faktisk har betydning ift deres livssituasjon.

Jeg har også noe "problemer" med å forstå at mennesker med disse skadene skal utsettes for undersøkelser fra forsvarets psykologer hvor disse faktisk ikke har noe militær erfaring og forståelse for situasjonen i teateret, og hvordan det faktisk oppleves å føle både direkte trusler på kroppen og andre skarpe kritiske situasjoner relatert til en skarp operasjon. Det være seg alt fra skuddvekslinger, det å ta livet av andre, det å stå med ansvaret for situasjoner hvor mennesker dør eller det å bare måtte sitte passivt å se på at andre dør. Min psykolog var av denne typen. Og det reagerte jeg veldig på. Spesielt når jeg så at han ikke hadde klart å sette disse i sammenheng med mine vedvarende problemer og oppdukkende tanker og drømmer. Og faktisk hadde klart å gjengi disse operasjonene helt feil.

Hvordan skal man kunne ha tillit til et system som faktisk ikke har noe forutsetning til å forstå den skadde... Hvordan skal en med behov for hjelp kunne få dette når de som skal være den skaddes veileder og hjelpemann ikke har forutsetning for å forstå hva den skadde har vært utsatt for. Hvordan kan denne da si hvorvidt problemene er relatert til tjeneste eller ikke?

Den første psykologen jeg var i kontakt med i forsvaret i 2006 slo fast skader relatert til tjenesten. Men da var jeg for stolt til å skulle be om hjelp eller erstatning. jeg klarer meg bestandig! Men det har bare blitt værre og værre. Har siden da hatt flere selvmordsforsøk bak meg. Men disse har heldigvis ikke gått bra ;)

Samme psykologen, altså første, slår fast nu i 2011 at jeg fortsatt lider av samme problemer og er tjenesterelatert. Og han stiller spørsmål til mye av det som erklæringen fra den ovennevnte psykologen fra forsvaret kommer fram til. Og sier at mye av de symptomene forsvarets psykolog beskriver er naturlige følgesymptomer til mine først dokumenterte skader. Det er som ringer i vannet... Stenen som kastes skaper ringene... Men forsvarets psykolog så bare på den ytterste ringen og slo fast at det var en krusning.. Han løftet ikke hodet og så hvordan denne krusningen var en følge av "stenen" som var kastet og hvor følgene bare spredte seg og ble større og større. Og en psykolog uten skarp erfaring vil kanskje ikke evne å løfte hodet for å se det hele bildet. Han vil ikke ha bakgrunn til å forstå konsekvensene av stenen som ble kastet i vannet. Og det er mitt syn på psykologen og spesialisterklæringen.

Hva er erfaringen ute blandt dere om psykologtjenesten dere blir tilbudt? Både ift kartlegging og ift den videre behandlingen.

Vi venter nå på at det skal nedsettes et utvalg som skal ta for seg klager ved avslag. Denne er fortsatt ikke satt.

Så jeg har vurdert å prøve å ta dette opp politisk. Legge fram saken for de man kjenner på stortinget med dokumentasjonen man har.

For det må være noe vis man kan utøve riktig press for at det endelig skal bli noe resultat.

Problemet man har er at man fortsatt er lojal ovenfor forsvaret. Så man biter i seg det meste for ikke føle at man dolker forsvaret og våre soldater i ryggen. Tror det er mange som har det slik. Da jeg ble spurt for vel ett år siden om jeg ville stå fram i Forsvarets Forum om min sak og erfaring så ville jeg ikke. For det ville føltes som svik. Som om jeg dolket forsvaret i ryggen. Samtidig som jeg føler at forsvaret faktisk har dolket meg i ryggen. Selv om det er regjering og storting som står bak alle avgjørelser og sender folk ut i krig uten at de har apparat for å handtere veteraner med senskader.

Det ble mye, men har mye på hjertet og mange spørsmål, men skal avslutte her.