Nok en gang havner vår oppfølging av våre veteraner i medienes søkelys. Janne Haaland Matlary sammenligner i en kronikk på tirsdag andre nasjoners ivaretakelse av krigsveteraner med vår egen. Hun mener vi mangler en normal militærkultur. Er vi enig i den påstanden og kobler med noen andre fakta, står vi ovenfor et alvorlig dilemma: Vi trener unge menn og kvinner til å bli soldater og krigere med alt det innebærer. Samtidig foregår det svært mye i det norske samfunnet som gjør det vanskeligere å forstå at oppdragene gjøres på våre vegne, og som ikke bidrar til å minimere skaderisikoen på de som sendes ut, snarere tvert imot.
Tekst: Ola Spakmo
Til tross for sin kunnskap og kodekset ”løs oppdraget og ta vare på dine menn” har offiserene gjennom mange år stille bivånet soldatens retur til et uforberedt og ignorerende samfunn. Nå er det heldigvis noen lyspunkter: Kystjegersjefen sier etter å ha kalt dagens behandling av skadde i det sivile samfunn for en skam; ”Når jeg skal sende ut folk neste gang, ønsker jeg å kunne stå med rak rygg og si at dere vil bli ivaretatt når dere kommer hjem. Uansett.”
Når soldatene kommer med sine spontane tanker i en ekstremsituasjon omarbeides i all hast Telemark Bataljons verdigrunnlag. Med mindre endringer kan det gjenbrukes som verdigrunnlag i en barnehage.
Gjennom et tiår har vi deltatt i en krigsoperasjon og systematisk brutt gammel lærdom – soldater må ha en viss hviletid før de skal ut i krigsområdet igjen. Ombudsmannen for Forsvaret er bekymret i 2005: Høy belastning gjør at vi risikerer å få høyere skadetall. De som har mer enn seks utenlandsoppdrag (det begynner å bli mange) har en skilsmisseprosent på 57, gjennomsnittet i Norge er 30.
Forsvaret klarer heller ikke å identifisere hvor mange som har brutt ”hviletidsbestemmelsene” – hvordan kan de da gi personellet adekvat oppfølging? Konsekvensene av mangelfull kontroll er ikke ny, men blir gradvis alvorligere ut fra vedvarende og tung tjenestebelastning personellet har hatt.
Våre politikere nekter å bruke ordet krig i motsats til alle andre nasjoners regjeringssjefer og forsvarsministre. For soldaten kun av akademisk interesse, men alvorlig for oss her hjemme: Vi evner ikke å ta inn over oss hva krigeren gjør på våre vegne.
I mesteparten av vår tid i Afghanistan har fokus vært å framstille norske soldater som brønnborere og jenteskolebyggere. Da vi selv fikk falne evnet enkelte politikere å framstille at dette var målene den falne falt for.
Forrige forsvarsminister presiserte at hun ikke ønsket en krigerkultur.
Vi forskjellsbehandler skadde veteraner med ulike ordninger ut fra når de ble skadet og hva skadeårsaken er. Men vi er i prinsippfaste – det er erstatningsmessig vesentlig ugunstigere å bli skadet i tjeneste for landet enn eksempelvis å bli feilvaksinert eller skadet i en bilulykke.
Soldaten må ignorere dette og trener av ren livsnødvendighet for å bli best til det han skal utføre.
Men hva når soldaten skal hjem? Våpenbrukeren krasjlander i et virkelighetsomskrivende og -fornektende, gjennomsivilisert samfunn der mantraet i konfliktløsning – fra barnehage til utenrikspolitikk – er dialog. Vi overrekker en medalje eller to før hjemreisen. Men den mentale reisen tilbake til sitt sivile liv får han ordne selv.
Om vi kriger må vi som samfunn ta ansvar for å tilpasse tjenestebelastningen i krigsområder til kapasiteten. Og vi må avlære dem ferdighetene som var livsnødvendige i krigen hvis vi skal klare å integrere alle. I USA er det flere som mener de direkte krigskostnadene er mindre enn totalkostnaden for veteranivaretakelse.
Avslutningsvis så er kanskje vi som liten nasjon ikke store nok til å fylle det plasskrevende Janusansiktet vi i dag forsøker å fylle – Fredsnasjonen med en Krigerkultur? Mangler vi de egenskaper en nasjon behøver for å ha et militærpolitisk instrument? Vår nærmest systematisk manglende evne gjennom titalls år til å ta konsekvensene av våre engasjement i krigsområder kan tyde på det.