Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel173.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


2/2/2007
Norsk militær innsats i Libanon
Norsk soldat og israelsk soldat i Sør-Libnaon 1978Da Norge i fjor høst på ny sendte soldater til FN-tjeneste i Libanon, var det en videreføring av en 50-årig tradisjon med norsk fredsinnsats i Midtøsten og et langvarig engasjement i Libanon. Etter Tysklandsbrigadene er deltakelsen i FN-styrken i Libanon, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), Norges største enkeltstående bidrag til noen internasjonal operasjon.   Fra vi på kort varsel stilte flere avdelinger våren 1978 til vi trakk oss ut høsten 1998, tjenestegjorde hele 21 326 norske kvinner og menn i den blå FN-bereten i Libanon. Alt i alt har nesten 35 000 norske kvinner og menn deltatt i internasjonale operasjoner i Midtøsten.
 
Kilde: Odin.dep.no
- av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Den langvarige UNIFIL-deltakelsen satte Libanon ettertrykkelig på kartet i Norge. Det er liten tvil om at den også bidro til en dypere og mer nyansert forståelse av utfordringene i Midtøsten i det norske folk. Interessen for Libanon er forblitt høy. Norges særlige nærhet til Libanon, så vel som engasjement for fred i Midtøsten, gjorde det også naturlig for regjeringen å si ja til FN da det i fjor sommer ble aktuelt å utvide UNIFIL til UNIFIL II. Engasjementet er også en del av i regjeringens mål om å øke den norske militære deltakelsen i FN ledete operasjoner.

FN-styrkens oppdrag i Libanon i dag, og de norske soldatenes rolle, er vesentlig annerledes enn i 1978, selv om det også er flere fellestrekk. Mens norske soldater i UNIFIL I opererte innover i landet, løser de i dag oppdrag utenfor kysten. Mens vi den gang bl.a. patruljerte et tildelt landområde for å forhindre infiltrasjon av våpen og væpnet personell, patruljerer vi i dag et havområde for å forhindre at våpen tilføres uautoriserte mottakere den veien – i tråd med FN-resolusjon 1701. Norge stiller i dag med fire fartøyer fra 22. MTB-skvadron, samt støtteelementer. Ikke bare er det nytt for UNIFIL å inkludere en maritim styrke i sin oppsetting, det er også første gang Norge deltar med en slik kapasitet i en FN-operasjon.

Norges Forsvar har vært grunnleggende internasjonalt innrettet siden gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig, gjennom vårt FN-medlemskap fra 1945 og medlemskapet i NATO fra 1949. Norge var blant bidragsyterne til FNs første militære styrke, også den i Midtøsten, fra høsten 1956: United Nations Emergency Force (UNEF), og var lenge blant de fremste bidragsytere til FNs fredsoperasjoner. Fra slutten av 1990-årene ble vår internasjonale deltakelse dominert av NATO-operasjoner, først på Balkan, deretter i Afghanistan.

Det nye norske bidraget til UNIFIL er ikke bare et håndslag til Libanon, men også en direkte følge av Regjeringens forpliktelse fra Soria Moria, om å styrke FN som organisasjon og dens evne til konflikthåndtering. Det er også bakgrunnen for at Norge har sagt seg villig til å stille styrkebidrag til Darfur, og at vi allerede har personell i FN-styrken sør i Sudan.

Samtidig som vi stiller opp med militære bidrag til internasjonale fredsoperasjoner, har Regjeringen en klar holdning til at den militære innsatsen kun er et bidrag i en prosess for å finne varige, politiske løsninger. Det er også tilfellet i Libanon, i Afghanistan og Sudan. Derfor legger vi tiltagende vekt på å se den militære og sivile støtten i sammenheng. Det var et hovedtema for utenriksminister Jonas Gahr Støre da han besøkte Afghanistan sist uke og det er et klart budskap fra meg og utviklingsminister Erik Solheim, under vårt besøk til Midtøsten.

Norges omfattende deltakelse i UNIFIL I var ikke bare av stor betydning for operasjonen i Sør-Libanon fra 1978; den var også verdifull og retningsgivende for Forsvarets kompetanse innen utenlandsoperasjoner. Mye av den erfaring vi høstet i Libanon på 1980-tallet kom til nytte på Balkan i 1990-årene, og er ytterligere videreført til dagens hovedinnsatsområde: Afghanistan.

Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner har blitt gradvis endret. Mens man tidligere i hovedsak baserte seg på rekruttering av enkeltpersoner fra mobiliseringsstyrken, settes avdelinger nå så langt som mulig opp av personell som allerede har tjenestegjort sammen i førstegangstjenesten, og som så verver seg og får avdelingsvis og operasjonstilpasset samtrening. Derved har både den enkelte soldat og avdelingen en mye lengre og bedre forberedelse til den konkrete operasjonen og de oppgavene som venter dem enn tilfellet var før, da samtreningsperioden var kort.

Vår evne til, på kort varsel, å stille relevante kapasiteter i ulike internasjonale operasjoner – fra alle forsvarsgrener – viser samtidig at vårt Forsvar er både fleksibelt og anvendelig. Det har ikke bare verdi knyttet til operasjoner ute; det viser vår evne til å møte forskjelligartede utfordringer også her hjemme. Det er derfor all grunn til å være stolt av Forsvarets innsats i Midtøsten. Både av tidligere kontingenter, og de som tjenestegjør i dag.

Sist oppdatert:2/2/2007 2:15:51 PM
  

Kilde: norvetnet.no