Utskrift fra: norvetnet.no
Dokument: http://norvetnet.no/dok/artikkel167.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


1/26/2007
På veteransporet
Norske soldater«Det starter med en uro i kroppen, du sover dårlig, har mareritt. Du har angst, er på vakt og ønsker kontroll. Høye lyder gjør deg aggressiv, du isolerer deg og går inn i depresjoner». Slik beskriver en FN-veteran F har vært i kontakt med sine reaksjoner mange år etter at han kom hjem fra internasjonal tjeneste. Forsvaret vil ta ansvar og hjelpe dem som har det tungt, men det er mye å rydde opp i. Forsvarets veteranadministrasjon mottok i fjor 250 henvendelser om støtte og erstatning.
 
Kilde: Forsvarets Forum
 
For et år siden ble Forsvarets veteranadministrasjon opprettet for å ta på alvor ansvaret for alle som etter annen verdenskrig har deltatt i internasjonale operasjoner. Mange av dem som har fått problemer, kommer nå og ber om støtte og erstatning.

– Vi har i løpet av det første året fått rundt 250 henvendelser. Men da spørres det om alt mulig. Noen har vi henvist videre for at de skal få hjelp til å bli faglig vurdert. Noen av sakene er vanskelige fordi det er gått lang tid og vi mangler nedtegning av det som skjedde for snart 30 år siden i Libanon, forteller oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg, som er sjef for veteranadministrasjonen.
– Vi har avdekket svikt i loggføring av hendelser fra tidligere operasjoner, og da blir det vanskelig når Forsvaret stiller krav om bevisførsel overfor veteranene.

Tar krafttak. Det var forsvarssjef Sverre Diesen som høsten 2005 tok initiativet til et krafttak for veteranene. Veteranadministrasjonen skal være et sted der de kan få hjelp til å komme videre.
– Vi skal være en nøytral part som kan gi råd og være behjelpelige med å formidle kontakt med relevante militære og sivile fagorganer, sier Molberg.

FN-veteran Per Einar Jansen kan bekrefte at det er råd å få.
– Det var et positivt møte, forteller Jansen om sitt møte med veteranadministrasjonen.
Veteranen fra Libanon kunne nesten ikke gå etter en alvorlig kneskade i 1994. Etter hjemkomsten syntes han ikke at han ble tatt på alvor.
– Jeg endte som arbeidsledig og levde halvannet år på støtte fra familien. Etter hvert fikk jeg psykiske problemer og jeg følte at Forsvaret sviktet ved ikke å følge meg opp, forklarer han.

Roes ned. – Mange som henvender seg til oss er nærmest aggressive fordi de tidligere ikke har klart å nå frem eller har møtt forståelse for sine krav. Vi klarer å roe dem ned, forteller oberstløytnant Molberg.
Veteranadministrasjonen samarbeider blant annet med Kontoret for psykiatri- og stressmestring og Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk. Han påpeker likevel at Norge har et helsevesen som skal betjene alle, enten de er soldater, dykkere, brannmenn eller kongelige.
– Forsvaret kan ikke ha et parallelt og komplett helsevesen, sier Molberg.
Han minner om at flertallet av de omtrent 100 000 som i dag kan kalle seg veteraner, kommer hjem med gode minner og går ut i samfunnet som ressurser.

Regjeringens ønske om en bedre oppfølging av veteraner kom klart til uttrykk i oktober i fjor da forslaget til statsbudsjett for 2007 gaa løfte om mer penger og flere tiltak.
Forsvarsdepartementet har mottatt cirka 40 saker fra soldater som krever erstatning for psykiske lidelser etter internasjonal tjeneste. Fem saker står for retten. Det er erkjent erstatningsansvar i syv saker.

Vant søksmål. I fjor erkjente for første gang Forsvaret objektiv skyld i en rettssak FN-veteran Knut Braa hadde gått til søksmål for å få erstatning etter skader fra tjenesten.
– Det burde ikke vært nødvendig å havne i retten, synes Braa, som vant, men venter på resultatet av en ny runde der erstatningsbeløpet er ankepunktet.
Han er ikke bitter på Forsvaret, men føler sinne når han tenker på holdningen han møtte da han først henvendte seg for å be om økonomisk støtte. Som 19-åring ble han sendt til Libanon og opplevde Israels invasjon. Han var supplement til et militærpolitilag som allerede hadde vært gjennom forberedelser. Han opplevde en tjeneste med stadige skarpe oppdrag, og det ble aldri tid til å hente seg inn eller snakke skikkelig ut om det han eller de andre opplevde.
Ved ankomsten i Norge ble soldatene møtt av en major som takket for innsatsen og ønsket dem vel hjem. Braas problemer dukket opp senere, men han skjønte ikke da at det hadde sammenheng med tjenesten.

Tre døgn i mørke. Sturla Forseth har en tilsvarende skjebne etter Libanon-tjeneste i 1982. Sammen med laget sitt satt han tre døgn i en bunker mens israelske soldater rullet over området med sine stridsvogner. Etter dette fortsatte en, for ham, meningsløs tjeneste i et israelskdominert område.
– Vi ble sjikanert og fikk kastet skjellsord og råtten frukt etter oss, forteller veteranen.
Det ble aldri til at de snakket ut om påkjenningene og de fikk aldri tatt seg skikkelig inn.
Tilbake i Norge ble han syk. Han klarte ikke å fungere og mistet jobben. Og da han ble innkalt til repetisjonsøvelse, men ikke kunne møte, fikk han brev fra Forsvaret om at han heretter var tjenesteudyktig.
– Dette opplevde jeg som forsmedelig, jeg som hele tiden hadde vært positiv til Forsvaret, forteller han.
I dag undres Forseth hvorfor han aldri fikk hjelp. Han føler at Forsvaret sviktet, men sier at han forsonet seg med sin skjebne og har funnet sin plass i hverdagen.
Det er ingen grunn til å forsone seg med sin skjebne, påpekes det fra veteranadministrasjonen.
– Vi kan hjelpe dem med å få juridiske råd, så lenge det ikke er snakk om rettsprosesser mot Forsvaret. Vi kan hjelpe dem gjennom offentlig byråkrati eller vise dem til rette i det medisinske eller sosiale systemet, sier Molberg.

Stressmestring. Det er store forskjeller i hvordan soldater opplever tjenesten, og det er mye som kan gjøres for å forebygge problemer.
– Måten en avdeling fungerer på har stor betydning for om soldatene får reaksjoner i ettertid, forklarer major Jon Reichelt i Kontoret for psykiatri og stressmestring og påpeker:
– Det er størst fare for problemer senere, når soldatene opplever høy grad av risiko over lang tid og de samtidig ikke har mulighet til å påvirke situasjonen, sier Reichelt.
Han mener det er tvilsomt om såkalt posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan dukke opp uten videre etter mange år. En som har opplevd voldsom dramatikk vil ofte føle et behov for å snakke om det. Soldaten er til en viss grad i en risikogruppe, men vi regner med at bare en av ti kan få varige plager, forklarer Reichelt.
I dag er stressmestringsteam med totalt 25 personer fordelt over hele landet. Reichelt tror at mange avdelinger har fått et bedre tilbud, men påpeker at det er ingen vakt- eller beredskapsordning, og for en spesialavdeling som Telemark bataljon har det tatt tid å bygge opp tilbudet igjen.

Tas på alvor. Presidenten i FN-veteranenes landsforbund Odd Helge Olsen beskriver 2006 som det beste året for veteraner hittil.
– Nå har vi en politisk ledelse som har vist at de tar ansvar. Det er nedsatt to utvalg; et som skal se på arbeidsgivers ansvar og et som skal vurdere veteranenes rettigheter. Endelig ser det ut til at de blir tatt på alvor, sier han.
Han synes derimot det er trist at Forsvaret ikke er smidigere med bevisene.
– Staten bør være mer ettergivende og raus, vise romslighet for dem som har gjort en innsats ute.

Dramatikk. Kristian og Ronnie er to av dem som var med i patruljen da Tommy Rødningsby fra Telemark bataljon ble drept av en granat utenfor Kabul i 2004. Da er det nærliggende å tenke seg at de kan få problemer i ettertid.
– Det er nesten ubeskrivelig det som skjedde. Vi var på vei tilbake til leiren og det var mørkt. Da eksploderte en granat i det fremste kjøretøyet. En slik situasjon hadde vi trent på, men dette var en fiende som var usynlig. Vi reagerte etter boka og fikk sikret oss med 360 grader kringvern. Oppgaven var krevende, men det oppstod ikke panikk. Det er først når du blir fratatt en oppgave og blir stående passiv at reaksjonen kommer, forklarer Kristian.
Han forteller at det å miste en kamerat var ufattelig vondt, men de hadde vært klar over risikoen med oppdraget og var fra tidligere bevisste hva jobben som soldat kunne innebære.
– Nå er vi trygge på at vi ikke får problemer i ettertid.
– Opplevelsen var intens de tre første månedene, men vi fikk god hjelp av stressmestringsteamet, som alle var godt kjent med, sier han.
– Måten det ble håndtert på rett etterpå og det at mange av oss fortsatt tjenestegjør sammen, var til god hjelp. Det er rett etterpå du reagerer og det er da det er viktig å snakke ut. Fagpersoner bør være der som rådgivere, men bearbeidingen av inntrykkene må gjøres av de som var med, påpeker Ronnie.
Forberedt. I fjor vinter ble den samme troppen rammet av nok en tragedie, da to av soldatene omkom i stridsvognen som sank under øvelse i Nord-Norge.
– Dette var ikke mindre tragisk og en forferdelig opplevelse, men jeg følte at denne gangen var jeg bedre forberedt etter alt jeg hadde vært gjennom i 2004, forteller Ronnie.
Soldatene i Telemark bataljon synes det er fint at Veteranadministrasjonen er opprettet, selv om de ikke regner seg som veteraner så lenge de er aktive. De er ikke sikre på hvor ansvaret bør ligge i fremtiden, om det er Forsvaret eller samfunnet for øvrig som må ta hånd om skadde veteraner. Selv føler de seg trygge på at bataljonen vil støtte dem.

Skuddene i Meymaneh. Det kan virke som om avdelingene som settes opp for internasjonale operasjoner har funnet en oppskrift som virker for å forebygge ettervirkninger etter påkjenninger i utenlandstjeneste. F har vært i kontakt med noen av dem som opplevde dramatikken i Meymaneh i februar i fjor. Ingen av disse tror at episoden vil gi alvorlige ettervirkninger.
– Jeg tror jeg kan leve med hendelsen, selv om jeg fikk en umiddelbar reaksjon kvelden etter, forteller Erik Waale Næss.
Han var lege blant soldatene som møtte angrepet fra lokalbefolkningen. I seks timer kjempet de for livet for å holde den aggressive folkemassen på avstand.
– Jeg satt nede i kjelleren og tok imot dem som var såret. Jeg tok meg av sårskader og sendte dem ut igjen, forteller legen.
Selv om bildene sitter på netthinnen og han kan kjenne lukten og høre lyden av granater, har han ikke mareritt. Han mener det hjalp at han selv var med på etterarbeidet blant soldatene. Etter hvert fikk de også hjelp av fagfolk.
– Det var viktig at vi fikk noen dager til å roe oss ned. Vi kjente hverandre godt og samholdet var svært bra. Dermed hadde vi god oversikt over hva den enkelte hadde opplevd.
Han håper Forsvaret vil interessere seg for det materialet han sitter på, med tanke på å følge opp de som måtte slite med opplevelsene. Vel hjemme ble det arrangert en samling på Elverum, som et ledd i etterarbeidet.

Fikk hjelp. – Etterarbeidet ser ut til å ha vært vellykket. Vi fikk hjelp til å komme gjennom situasjonen, sier Bjørn Arild Siljebråten, som var sjef for soldatene i Meymaneh. Selv var han i Kabul da angrepet startet, men påkjenningen var ikke mindre av den grunn.
– Hvordan var det å ha sjefsansvaret og oppleve det hele på avstand?
– Det var tøft og slitsomt, en påkjenning. Jeg er fortsatt preget av det som skjedde, men jeg er trygg på å gå videre. Med flere års utdanning, opplæring og trening bak meg, følte jeg at jeg var forberedt når det skjedde, sier han og kjenner ikke til at noen av dem som var i Meymaneh står i fare for å få problemer.
– Men noen vil trenge mer tid enn andre.
Mer proft. Knut Bjørn Andersen har akkurat avsluttet et oppdrag i Afghanistan og har lagt ti kontingenter i internasjonale operasjoner bak seg. Første oppdrag var i 1986.
– Det har vært en positiv utvikling med tanke på å sende godt forberedte soldater og det å ha et opplegg som forebygger skader og negative ettervirkninger, forteller Andersen.
Han ser klare forskjeller og tror det skjedde en endring da Nato overtok i Bosnia i desember 1995, og Telemark bataljon skulle sendes ut.
– Da jeg var ute nå opplevde jeg en mye grundigere innføring i oppdraget og utfordringene i området. Opplegget var mer gjennomtenkt og profesjonelt. Og jeg tror at de store avdelingene som sendes ut har en god oppsettingsperiode i Norge, der også samholdet blir etablert.

Ta ansvar. Selv skulle han lede en liten gruppe, men der var det store mangler før avreise. De fikk ikke møte noen som hadde særlig kjennskap til stedet de skulle til, og både mannskap og ledelse var uerfarne.
– Jeg skulle ønske det ble satset på mer kontinuitet og folk som fortsetter i tjenesten i mer enn en periode, sier Andersen.
Han har et avslappet syn på oppholdet ute og er ikke bekymret for at tjenesten skal ha påført ham belastninger han vil slite med senere. Det at han hele tiden har kunnet snakke ut med lagkameratene om det de har opplevd, har vært den beste terapien.
– Men om noen får problemer, da er det Forsvaret som må ta ansvar. Det er her kunnskapen om problemene sitter. Det blir ikke det samme å gå til fastlegen. Selv om Forsvaret rydder opp, tror jeg ikke det blir mindre aktuelt å ta hånd om soldater som har vært ute i fremtiden.
Følgende ordninger gjelder for veteraner:
– Personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner er dekket av yrkesskadeforsikringsloven og hovedtariffavtalens fellesbestemmelser.
– Det er inngått en særavtale for internasjonale fredsoperasjoner som  utvider dekningsområdet og erstatningsnivået etter disse ordningene.
– Forsvarsdepartementet har i tillegg opprettet en erstatningsordning ved psykiske belastningsskader. Maksimal erstatning på seks ganger folketrygdens grunnbeløp (ca 370 000kr) utbetales ved en medisinsk invaliditetsgrad på 54 prosent. Krav etter ordningene rettes til Statens Pensjonskasse.
Kilde: Forsvarsdepartementet.

Forsvarets veteranadministrasjon:
– Ble opprettet i februar 2006
– Skal være en troverdig og nøytral instans, et overordnet kontaktpunkt, forsvarssjefens rådgiver og ha et nært samarbeid med frivillige veteranorganisasjoner
Kontakt: tlf (kl 10-14) 23 09 81 80
www.mil.no/veteraner

Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk:
– Ble opprettet i februar 2005
– Kan gi veiledning og støtte, og vurderer skader, men erstatter ikke helsevesenet.
– Består av: Allmennmedisinsk seksjon, Helse-, miljø- og sikkerhetsseksjonen og Militær psykiatrisk poliklinikk (MPP).

Kontoret for psykiatri og stressmestring:
– Ble opprettet i 1981
– Er en del av Forsvarets sanitet og et supplement til det offentlig helsevesen.

Interdepartemental arbeidsgruppe:
– Gjennomgår veteraners rettigheter, og behov for endrede regler.
– Skal avgi rapport innen 1. mai.
 
Intern arbeidsgruppe i FD:
– Vurderer arbeidsgivers ansvar og rolle
– Skal avgi rapport i midten av mars

FN-veteranenes landsforbund:
– En ideell og upolitisk organisasjon.
– Skal samle og ta vare på alt personell fra internasjonal innsats for fred.
– Opprettet i 1960, men fikk nåværende navn i 1988
– 6000 betalende medlemmer
– 47 lokalforening samt 31 kameratstøttegrupper.
– Det arrangeres veterantreff i 13 regioner i Norge.

Veteranforbundet SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner):
– Frivillig, uavhengig interesseorganisasjon for veteraner
– Formelt etablert høsten 2006
– Samlokalisert med Krigsinvalideforbundet
– Jobber blant annet for at det skal etableres anstendig pensjon for soldater.

Krigshospitalkassen
– Opprettet 1679 for å skaffe militære losji og underhold for syke og sårede.
– Kan i dag yte stønad til Hærens personell, pårørende eller etterlatte etter personell som på grunn av krigstjeneste eller som følge av ulykke eller sykdom under tjeneste, er kommet i en vanskelig situasjon. Har for tiden cirka ti millioner kroner som det kan brukes av.
– I 2006 vurderte de cirka 40 saker.

 

Sist oppdatert:11/3/2007 2:11:36 AM
  

Kilde: norvetnet.no