Vår oppgave i syd-Libanon var blant annet å opprettholde ro og orden inntil den libanesiske regjering selv kunne stable en hær på bena, og den 3 1. Juli trodde vi faktisk at vi var på vei mot roligere tilstander. Den morgenen kom nemlig 600 regulære libanesiske soldater til området vårt for å etablere seg i det sydlige Libanon. Etter borgerkrigen var det knapt noe som kunne kalles en libanesisk hær, den var gått i oppløsning under de voldsomme kampene. Men vi øynet et visst håp da vi fikk vite at regjeringen nå hadde en ny hær under oppbygging, og at en bataljon libanesiske soldater skulle ankomme den 31. Juli. Men håpet brast med et smell samme dag bataljonen ankom. Planen var at denne hæren skulle dra gjennom vårt område, forbi falangistenes hovedkvarter Marjayoun og til byen Tibnine, som ligger omtrent midt inne i det FN-kontrollerte området og hvor det norske verkstedkompaniet har sitt hovedkvarter. Major Haddad sa imidlertid nei. Ingen libanesiske soldater fikk passere hans område, og gjorde de det, skulle han personlig sørge for at det ble massakre!

 

 

De 600 libanesiske soldatene opprettet kvarter sammen med den nepalske FN-styrken i Kaoukaba utpå ettermiddagen den 31. Men allerede fra tidlig om morgenen hadde militsiaen i Marjayoun skutt seg inn på byen med tungt artilleri. Da libaneserne hadde kommet seg i hus, begynte bombardementet. Tidligere på dagen hadde to libanesiske Hawker Hunter jagerfly fløyet lavt over Marjayoun, men var blitt beskutt av falangistene.

 

Militsiaen åpnet nå ild mot den regulære libanesiske hær avdeling, og i løpet av noen timer om ettermiddagen falt i alt 23 granater ned i byen. En libanesisk soldat ble lettere såret.
Fra det norske hovedkvarteret ble det ringt opp til major Haddad og bedt om at skytingen stoppet, men selv om Haddad lovet å stoppe skytingen med øyeblikkelig virkning, fortsatte granatene å falle ned over Kaoukaba og i nærheten av et par norske stillinger. Åtte granater falt ned i en PLOdominert by, Hashbaya, og to menn ble drept.

 

Utpå kvelden stilnet det hele noe av, og vi håpet å kunne få en rolig natt. Det er ganske plagsomt i lengden å høre granater bli avfyrt, høre hvislingen i luften og ikke ane hvor de faller ned.

 

Ved 21-tiden smatret det plutselig fra to maskingeværer, og inne i Ebel es Saqi kunne vi se sporlysene fly mellom husveggene. Kaptein Steinar Nygaard og jeg kastet oss i dekning bak et steingjerde, før vi spratt opp og la på sprang mot hovedkvarteret der vi fikk på oss hjelm og splintsikker vest.

 

Minst 250 skudd dundret over hodene våre, og flere skudd smalt i veggen i offisersmessen. Befalet som oppholdt seg der gikk straks i dekning, og lot drink være drink. Presten vår var ute og spaserte da kulene rotet opp bakken rundt ham. Han kastet seg ned og rullet seg i dekning. Hvor skuddene kom fra, er usikkert. Noen hevdet at de korn fra selve Ebel es Saqi, mens andre påsto at ingen fremmede grupper kunne ha kommet seg inn i byen uten å ha blitt oppdaget. Men ubehagelig var det i alle tilfeller.
Men hvorfor skjøt de på oss? Det kunne ingen svare på. Og noen minutter senere begynte atter bombarderingen av Kaoukaba, hvor den ene fulltrefferen etter den andre smalt i bakken mellom murhusene, men uten å skade noen.

 

Under et kort opphold i skytingen ringte vår ops-offiser opp til Haddad og spurte om det ikke snart ble slutt på denne skytingen.
- Joda, svarte majoren. - Nå skal det bli slutt, for jeg har tenkt å gå og legge meg for natten. God natt.
Og ikke før hadde han lagt på røret, før artilleriilden fortsatte. Og den fortsatte hele natten.
Neste dag ble det arrangert et møte mellom major Haddad, lederen for den libanesiske styrken, israelske liaisonoffiserer og FN-befal. Møtet fant sted i en olivenlund på et avsidesliggende sted, og det var ganske merkelig å se de to offiserene, Haddad og libanesernes leder, sitte side om side i maken uniformer og med de samme distinksjoner, dypt uenige om den militære situasjon i området. Her var det tydelig både personlig prestisje og nasjonal storpolitikk i bildet. Major Haddad hadde i lengre tid vært enehersker i dette området av Libanon. Nå følte han sin posisjon klart truet, og han nektet den libanesiske hær å passere gjennom området med sitt utstyr. Blant annet måtte de legge igjen tungt våpen i Kaoukaba, de måtte levere en navneliste på samtlige 600 soldater (da Haddad hadde mistanke om at det kunne være overløpere blant soldatene), og de fikk kun benytte en bestemt vei, og bare som enveiskjørt vei. Med andre ord, de kunne komme til det området de ville, men de ville ikke kunne returnere, og de ville da bli fullstendig fastlåst i sitt område.

 

For den regulære libanesiske hæren var dette en umulig og uakseptabel situasjon, og heller ikke den militære ledelse i Beirut kunne akseptere Haddads krav. Og dermed begynte skytingen igjen, libaneser mot libaneser. Man ante konturene av en ny borgerkrig, om ikke en eller annen høyere instans snart grep inn. Og New York fant grunn til å gripe inn. Både den amerikanske utenriksminister Cyrus Vance og hans nærmeste medarbeidere innfant seg i Midt-Østen, og fiendtlighetene stoppet. Falangistene ble med på forhandlinger, men det gikk likevel ikke mange dagene før de atter begynte å bombardere den libanesiske hæravdeling i Kaoukaba, og ved et par fulltreffere gikk noen av libanesernes biler i luften. Men omsider stoppet skytingen igjen, og det var stille på fronten i mange dager. På en annen front, derimot, var det ikke fullt så stille. Under møtet under oliventreet mellom Haddad og den libanesiske oberstløytnanten, nevnte Haddad at han hadde fått tilbud om en sum på 200 000 dollar, fritt leide ut av landet, ferie for seg og sin familie i Europa, og deretter stabsskole i USA. - jeg har imidlertid svart nei til dette, sa han på møtet. - Min plass er hos soldatene mine.

 

Dette ble av enkelte misoppfattet dithen at tilbudet kom fra UNIFIL, og hovedkvarteret i Naqura hadde et svare strev med å forklare massemedia at UNIFIL aldri hadde kommet med et slikt tilbud.
Under et møte i den israelske grensebyen Kaoukaba, hvor major Haddad skulle mote pressen, kom det til et heftig sammenstøt mellom ham og pressetalsmann Keith Beavan ved UNIFIL. Beavan, en engelskmann ansatt ved FN i New York, reagerte kraftig på et spørsmål fra en av journalistene om UNIFIL-tilbudet til Haddad. Journalisten hevdet at tilbudet var fremsatt av nestkommanderende i UNIFIL, general Jean-Paul Cuq fra Frankrike, og Beavan svarte: - jeg trodde dette skulle være en seriøs konferanse, men nå er vi i gang med tullpratet igjen. Jeg har lest i avisene at Haddad er tilbudt reiser både til Australia, USA og Europa. Hvis noen tilbød ham en tur til månen, skulle jeg ha vært glad!

 

Da major Saad Haddad ankom hotellet og av journalistene ble invitert til å sitte ned ved deres bord, hvor også Keith Beavan satt, reiste sistnevnte seg og ropte: - Ikke sammen med meg, nei. Aldri!
Til dette svarte major Haddad ganske rolig: - Jeg sitter kun sammen med respektable menn, ikke med ham, ikke sammen med denne galningen, nei!  Og Beavan forlot hotellet i all hast.
Ifølge Jerusalem Post og andre aviser, skal major Haddad etter dette ha sagt adskillig mindre pene ting om UNIFIL's pressetalsmann. Og hans kommentar til at den libanesiske hær i Kaoukaba forsøkte å komme seg inn i området, var at de aldri ville slippe igjennom hans område. - Selv om hele verden er imot oss, vil vi ikke slippe soldatene igjennom. Før begår vi heller selvmord.

 

FN-styrkene kom til syd-Libanon for å opprette en buffersone, en sone som den regulære libanesiske hær selv kunne overta når de hadde fått gjenoppbygget sine avdelinger. Dette var nå i ferd med å skje, og vi øynet en bedring i landets tilstand da de 600 soldatene kom til Kaoukaba den 31. Juli. Det var jo nettopp dette vi hadde ventet på. Selv hadde Haddad. tidligere på sommeren uttalt at han er den lovlige libanesiske regjerings mann i syd-Libanon, og vi hadde sant 4 si ikke ventet at han ville avvise en hæravdeling som også var den samme regjerings lovlige representanter i syd-Libanon.

 

Mange av de libanesiske offiserene var gamle kjenninger av major Haddad, og den libanesiske kapteinen som var liaisonoffiser ved NORBATT, hadde kjent Haddad i flere år. Begge hadde gått på samme offisersskole. Kapteinen var ofte i samtale med Haddad for om mulig å få ført frem den libanesiske styrken på 600 mann til Tibnine, og selv om de på sett og vis var motstandere - men samtidig også i den samme hær - hadde de ofte hyggelige samtaler sammen.

 

En dag kapteinen var oppe i Marjayoun for å snakke med Haddad, fikk kapteinen øye på noen 105 mm messinghylser fra Haddads artilleri. Slike messinghylser var populære souvenirer blant soldatene, og kapteinen ba Haddad om å få to slike hylser.
- Ja, selvfølgelig, svarte majoren. - Hvilken retning vil kapteinen ha avfyrt skuddene?
Kapteinen undret seg litt over dette, men forsto omsider.  
Han pekte ut en retning som lå langt vekk fra Kaoukaba, hvor den libanesiske styrken lå. Haddad ga en ordre og to skudd ble avfyrt i den utpekte retning.
- Værsågod, der er hylsene dine, sa Haddad og ga kapteinen to rykende ferske messinghylser!
Bitre uvenner en dag, gode kamerater den neste. Men den 15. august ble det klart hvem som var den sterke mannen i syd. Den libanesiske bataljonen trakk seg ut av Kaoukaba og dro nordover igjen. Bare ett kompani libanesiske soldater ble igjen. Haddad hadde trukket det lengste strå.

 

 Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.