Noen har lengre fartstid i internasjonale operasjoner enn andre, en av dem er nordmannen Svein Viland som også har militær tjeneste fra UNIFIL ved siden av langvarig felttjeneste i FNs Field Service.  Vi spurte om han ikke kunne fortelle litt fra sitt lange opphold i Libanon, og hvordan han opplever den siste krisen, i den lange rekken av kriser som har rammet Libanon gjennom årene.  Her følger hans beretning;

De første årene hadde vi bopel i Nahariya, en liten trivelig by med gangavstand til det aller meste, og bomberom i alle boliger. Det var i Nahariya jeg første gang stiftet bekjentskap med Katushya raketter som regnet nedover boligområdene ved flere anledninger, det var også her jeg befant meg når Scudd raketter fra Irak kom susende innover bebyggelsen.

Siden har jeg hatt bopel i Beirut, den avgjørelsen tok vi ettersom vår eldste sønn begynte å nærme seg skolealder, han hadde gått på FN skolen i Nahariya inntil da, det vil si, FN skolen var ikke en godkjent skole men heller det vi kalte for "educational assistance center", det var et privat initiativ av oss foreldre som hadde barn i skolealder. Alternativet til FN skolen i Nahariya var den internasjonale skolen i Hertzeliya, det ville medbringe to timer i buss morgen og ettermiddag på veier som jo ikke helt uten grunn kunne engste foreldre, da særlig tatt i betraktning kutymen med å sprenge busser i luften. Altså, det ble en sikkerhetsmessig vurdering i tillegg til at vi ikke ville utsette en femåring for så mye reise, daglig. Det var også en mulighet for å flytte hele familien til Herzeliya, slik at jeg pendlet til Naqoura hver dag. Vi valgte å flytte familien til Beirut, ettersom kona er Libaneser, her har barna gått på internasjonal skole hele sitt skoleliv, skolene her er aldeles utmerket og utdannelsen av særdeles høy kvalitet, for oss som er så heldige at vi kan håndtere regninga.

Atten år i felten er lang tid, det ligger i kortene at en ikke kan oppholde seg så lenge i Libanon uten å få med seg trasige episoder, rent bortsett fra det er det de gode minnene jeg nå sitter igjen med etter å ha sagt opp mitt FN engasjement og er homeward bound.

Det er ikke mulig, heller ikke særlig relevant å beskrive alle episoder, en blir jo som kjent noe impregnert med tiden og slike episoder får ofte en litt annen målestokk sett fra et annet perspektiv av oss som har vært ute enn det pressen formidler til de som sitter hjemme uten denne ballasten. Siste gang jeg bevitnet noe lignende som det som nå pågår var under invasjonen i 1996. Det begynte ganske fint med at jeg satt i Mingien i Naqoura å nippet fra en flaske hvit Kefraya, brått holdt jeg på å svelge hele glasset da en Katushya landet i malingslageret midt i HQ. Noen dager seinere var jeg på veit til Beirut i en konvoi fra Fijibatt, de skulle hente offisielle representanter fra Fiji som skulle besøke bataljonen i Sør Libanon. De lå i lønnsforhandlinger og representantene fra Fiji ville finne ut om de soldatene var pengene verdige, de kunne ikke kommet mer beleilig. På vei fra Naqoura svingte konvoien av fra kystveien og dro østover, rett etter 1-1A, det viste seg at Fijibatt CO var i konvoien og måtte ha eskorte tilbake til Qana. Det var her jeg fikk den bitre opplevelsen med å sitte midt i Fijbatt HQ i noen lange timer mens IDF artilleri jevnet hele leiren med jorden, tok livet av om lag 100 mennesker og skadet mange flere. Fijbatt HQ hadde shelter kapasitet til cirka 200 personer, på dette tidspunktet oppholdt det seg om lag 1000 libanesere der, i tillegg til Fijianere og meg selv.

Arbeider man for FN så gjør pensjonen et sprang hvert femte år, da blir det fort til at man holder ut fem år om man allerede har gjort tre. Har man gjort syv, bør man gjøre ti. Når jeg hadde tretten år bestemte jeg meg for å avslutte etter femten, da er pensjonen på topp, forholdmessig. Det ble ikke med femten, jeg fikk ikke kverka basillen før det gikk atten. Var det ikke for press fra barna som nå er 16, 13 og 8, ville jeg antagelig ha fortsatt til en alder av 55 (10 år til). Vi bestemte oss for ett år siden, da var det klart at jeg skulle si opp engasjementet sommeren 2006. Som sagt så gjort, tiden brukte vi til å kjøpe hus på Nes i Akershus, organisere skoler på tre forskjellige nivå (barneskole, ungdomsskole, og videregående skole), i tillegg til mental forberedning, det er ikke uten engstelse at en vender hjem etter totalt 23 år i utenrikstjeneste. All koordinering og planlegging har gått over all forventning, mye takket familie og venner i Norge som stiller opp og er positive hele veien. Flyttebyrået, Beirut Cargo Center (BCC), var her hjemme hos oss og pakket ned huset i esker i to hele dager, det endte opp med 118 kartonger i varierende størrelser. Her sitter vi nå med 118 kartonger i alle størrelser, BCC kan for tiden ikke sende opp konteineren ettersom havnen er stengt. I skuffen ligger fem billetter med KLM business class med utreise 20/07, men uten flyplass er det lite behov for dem. Jeg har organisert det slik at vi flyr fra Amman samme dato, det innebærer at vi kjører inn i Syria nord om Tripoli og krysser så over til Jordan, om veien er kjørbar på det tidspunktet. Er den ikke det venter vi bare med avreisen, etter så mange år i felt er jeg mer komfortabel med min egen vurdering av situasjonen enn hva UD kan bidra med. Vi befinner oss i en situasjon vi ikke kan kontrollere, derfor vurderer vi utviklingen fortløpende og forholder oss til virkeligheten time for time. Libanon er i skrivende stund antagelig satt 20 år tilbake i tiden allerede hva økonomi og infrastruktur angår, pga av den operasjonelle aktiviteten. Mange er omkommet, mange har mistet mangt. Jeg vil ikke være talsmann for verken den ene eller den andre, heller ikke vil jeg sitte her å svartmale situasjonen. Det verste som kan hende oss er at avreisen blir utsatt og at turen blir noe slitsom, men her sitter jeg med kone og tre barn i en flott leilighet i et av byens beste områder, og er blitt noe fetere enn ideell matchvekt. Det er ikke vi som skal klage, vi har andre alternativer, det har også de som er her på ferie. Det eneste som plager meg er at mine siste dager i Libanon, for denne gang, skulle utarte seg på denne måten, det ville være mange hyggeligere ting å ta seg til med her, det vet dere alle som har utforsket Beirut.

Vi har vært ute en vinterdag før, og står han vel av denne gangen ogsaa.