Riktignok sa statsminister Odvar Nordli på et møte i april at man ville vurdere å trekke styrken ut hvis kampene skulle blusse opp i det området nordmennene holdt. Han sa også at det var å trekke for raske slutninger å si at forutsetningene for norsk engasjement var brutt fordi styrken var blitt beskutt. Det var spesielt etter den første skyteepisoden mot nordmennene statsministeren sa dette. Statsministeren karakteriserte det hele som en episode. Javisst var det en episode, men det viste seg at den ikke skulle bli enestående.
Mange av de norske FN-soldatene følte seg flere ganger som levende skyteskiver, og vi følte at det hadde oppstått et gap mellom forutsetningene for FN-styrkenes oppgaver og de realiteter vi møtte i syd-Libanon. Men fra bataljonsledelsens side ble det likevel aldri snakk om å trekke seg tilbake.

Selv om den norske styrken uten tvil hadde den vanskeligste oppgaven i det FN-kontrollerte området, var det en betryggelse å ha de israelske styrkene i nærheten. Men den 13. Juni ble israelerne i henhold til avtale trukket ut av syd-Libanon, og FN ble alene om oppgaven med å vokte grensestrøkene mot Israel og de geriljainfiserte områdene.
Vi var selvsagt spente på hva tiden ville bringe når israelerne var ute av landet. Den politiske situasjonen i Libanon var meget usikker, og en maktfaktor som den syriske styrken i nord gjorde ikke situasjonen bedre. Den arabiske fredsstyrke på 30 000 mann viste da også til stadighet hvilken makt den hadde og hundrevis av mennesker ble drept under de mange og harde kampene mellom syrerne og de høyreorienterte kristne libanesere.

Dagen etter at israelerne hadde trukket seg ut, brøt det ut harde kamper i det nordlige Libanon. 200 bevæpnede falangister gikk til angrep på byen Ehden nord for Beirut. Den tidligere president Suleiman Franjiehs sønn, Tony Franjieh ferierte på stedet sammen med kone og datter. Tony Franjieh var leder av sin fars private hær, og han og hans familie ble drept under angrepet. Også 35 andre personer mistet livet under kampene i Ehden.

Tidligere president Suleiman Franjieh var leder for en av tre fraksjoner i dette området. De to andre lederne var Pierre Gemayel og hans falangister og Camille Chamoun med sitt Frihetsparti. Disse to ble stadig mer pro-Israel og anti-Syria.

Gemayel med sin private hær på 15000 mann hevdes å være den sterkeste av de tre, og spekulasjoner gikk ut på at Gemayel ville ødelegge både Franjieh og Chamoun i håp om å bli de kristnes leder.
I Syria ble det hevdet at Jerusalem hadde stått bak komplottet mot Franjieh for å dekke over at israelerne overlot makten i syd-Libanon til de kristne da de trakk seg ut den 13. Juni.

For nordmennene var det ikke helt enkelt å sette seg inn i denne form for politikk, og like lite forsto vi et par dager senere da major Haddad hevdet å ha blitt satt utenfor av sine egne. Dette fikk vi vite en natt da falangistene sendte flere salver med granater over vårt hovedkvarter. Vår operasjonsoffiser ringte straks til Haddad og spurte hva de skjøt på. Major Haddad svarte at det var sivilbefolkningen i Marjayoun som forsvarte seg, han kunne imidlertid ikke gi noe eksakt svar på hva de forsvarte seg mot. Men vi fikk iallfall vite at Haddad ikke ville påta seg ansvaret for denne skytingen, da han angivelig skulle ha blitt satt ut av spillet. Og denne påstanden holdt seg lenge. Haddad møtte fremdeles opp til konferanser med den norske ledelsen og representanter for UNIFIL, men hevdet likevel at han ikke kunne gjøre stort fra eller til.
Etter denne affæren begynte atter PLO i området å røre på seg, og de kunne forsikre oss om at nå skulle ikke den norske styrken føle seg trygg. PLO var når som helst beredt til å gå til angrep på FN, ble det sagt.

Den 16. Juni ble to grupper av væpnet PLO stoppet inne i vårt område. Gruppene ble avvæpnet, avhørt og ført tilbake til sitt eget område på den andre siden av FN's grenselinje.

Selv om freden syntes å bli noe frynsete, var det på mange måter også en merkelig krig. Offisielt var det egentlig ikke krig i området, men noe annet ord kan ikke brukes om det som skjedde i syd-Libanon mellom falangister og PLO. Det hendte nemlig at vi fikk telefonbeskjed fra Saad Haddad, hvor han enkelt og liketil forklarte vår operasjonsoffiser at han ville begynne å skyte mot oss på et bestemt tidspunkt. Og ganske riktig, når tiden var inne kom granatene.

Men selv om vi kanskje av og til hadde litt vanskelig for å fatte hva som egentlig foregikk i dette området, er det klart at palestinerne har tillatelse til å oppholde seg på libanesisk territorium, dog med visse restriksjoner.

Ifølge Kairo-avtalen fra 1969 har palestinerne rett til å arbeide og forflytte seg innen libanesisk område. Palestinerne har også rett til å danne lokale komiteer innen leirene, og de som er hjemmehørende i Libanon, kan få tillatelse til å delta i den palestinske revolusjon innen de militære enheter av Motstandsbevegelsen, og innen rammen av libanesisk suverenitet og sikkerhet.

Melkart-avtalen fra 1973 er meget restriktiv når det gjelder palestinernes bevegelsesfrihet og militære aktivitet. Palestinerne skal kun ha lette våpen i leirene, og det er fastsatt klare grenser for hvor de kan oppholde seg. Operasjoner ut fra libanesisk territorium og inn i et annet land er forbudt ifølge avtalen.

Ledelsen for palestinerne blir også pålagt å holde kontroll med sine elementer, og hindre at palestinerne blander seg inn i Libanons affærer. Både Kairo-avtalen og Melkart-avtalen har klare bestemmelser om at palestinerne i Libanon ikke må forlate libanesisk område, og palestinske soldater som begår lovovertredelser utenfor leirene, kan bli stilt for libanesisk domstol.

Ifølge de to avtalene har palestinerne tillatelse til å oppholde seg på fastsatte steder i syd-Libanon, og to av disse stedene, Rachaya el Foukhar og El Kraybe, ligger i det norskkontrollerte området.

 

 Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.