4.oktober 1993 så forpartiet for første gang det som skulle bli Sanitetskompaniets tilholdssted i Bosnia. Badet i blek oktobersol skinte den FN-blå bygningsmassen på Autobaza Tuzla, der vi svingte inn hovedstripen ned mot leiren. Kolonnen kjørte sakte inn foran blått bygg, parkerte og steg ut, med Maj. Lysen i spissen. Et mål var nådd.
Av "Sheriffen"
Det som møtte oss var et bra førsteinntrykk, nye hus og asfalt. Jo, her kunne det bli virkelig bra. Folk fra Logistic center møtte oss og allerede der og da hadde vi oppnådd god kontakt. Et nytt spørsmål var blitt besvart på en positiv måte: vi var velkommen hos lokalbefolkningen også. Rundt oss var opprydningen allerede i gang. Plassen rundt husene var fylt opp med bilvrak, som var iferd med å bli flyttet. Foran blått bygg var det slått opp to telt, som fungerte som hangarer for to seilfly, men de forsvant sakte men sikkert de også. Etter noen få timer stiftet vi bekjentskap med våre nåværende kjøkken og vaskedamer. Fulle av nyskjerrighet og iver kom de kjørende inn på plassen i Kasims buss. Her skulle det vaskes. Kapt. Anun**** fikk med en gang god kontakt og sendte dem inn til Tuzla for å skaffe skikkelig vaskeutstyr, for her var det litt av en vaskejobb som skulle gjøres.
Inne i hovedinngangen på blått bygg lå det istykkerrevne kalksekker og overalt lå det et lag av hvitt kalk blandet med 3 års oppsamlet støv. Toalettene var fylt med sand og fungerte ikke. Vaskerom var ikke ferdig utbygd, dusj og fjernvarme var fremmedord, men med litt arbeid fra oss og sivile kontakter, skulle det vel bli en råd med dette også. Det var mye å ta seg til før hovedstyrken kom og lysten var slett ikke blitt mindre etter første dag. Den kvelden kadde vi den første nærkontakt med krigshandlinger i Bosnia. I åsene rundt Lucavac så vi blitzlys og flammer lyse opp. Dumpe drønn fra nedslag og fjerne avfyringer brøt stillheten som omkranset mørket vi var innhyllet i. Den natten sov vi i annen etage i blått bygg, i en salig blanding av forsvarets svar på Rubicks kube: soveposen, kalkstøv og mus som krøp nysgjerrig over og rundt sine nye naboer.
Dagene gikk med til rydding, åpning av toaletter med bare hendene og planlegging av som skulle være hvor. Etter hvert flyttet vi over i hvitt bygg, som var ferdig vasket og vi hadde fått montert en dusj !! Strøm og senger var det dårlig med, vi lå på gulvet ogrigget opp agregatet fra bergningsvogna, slik at i hadde strøm til satelitt tlf, som var vår kontakt med omverdenen. Midt på natten kunne vi plutselig få en time med strøm, og det måtte vi jo utnytte til en varm dusj for en gangs skyld. Vi levde på stridsrasjoner og kokt vann i en måned. Men fremdeles var det ingen sure miner, bare et ønske om at dere andre snart kom til oss. Når det ikke var rydding, var det vakthold og når det ikke var noen av delene, var det slåball eller møter med organisasjonene rundt oss.
Ble vi godtesjuke? Ja, men når hver enkelt Snickers kostet 4 DM på Tuzla hotell, så ble det med det som vi transportgutta greide å få med oss inn over grensen på våre transporter. Utover i den andre uken kunne vi spe på med svensk leverpostei og lokalt loffbrød, en nytelse i begynnelsen, men en kjedelig nødvendighet etter hvert. Norairs kokkekyndige disket tilslutt opp med et varmt herremåltid av mat som vi hadde skaffet på boks på andre siden av grensen og grønnsaker fra Tuzla. Det var som julekvelden og alle samlet seg for å få seg en smak av annet enn fransk stridsrasjon og norsk B-pack.
For de som kom inn i begynnelsen og som måtte klargjøre campen til det den var når hovedstyrken kom, tror jeg dette var en tid de aldri ville vært foruten, og de vet hvor stort arbeide som egentlig ble nedlagt for å gjøre alt noenlunde representativt.